Vibrandsøy er fellesnavnet for en rekke mindre øyer og holmer som ligger samlet i skjærgården helt nord i Karmsundet, østenfor Karmøy og vestenfor Hasseløy og Haugesund sentrum.
De fleste øyene er bundet sammen med bruer eller utfyllinger og er fra sør: Vibrandsøy, Åkerøy, Varøy, Gardsøy og Sørhaugøy.
Hele øyriket strekker seg nesten to kilometer fra nord til sør og består av bebyggelse helt i sør, jorder, kratt, beitemark, løvtrær, granplantninger, bratte berg, små fjellknauser, et lite tjern, strender og en langgrunn våg.
De fleste øyene er bundet sammen med bruer eller utfyllinger og er fra sør: Vibrandsøy, Åkerøy, Varøy, Gardsøy og Sørhaugøy.
Hele øyriket strekker seg nesten to kilometer fra nord til sør og består av bebyggelse helt i sør, jorder, kratt, beitemark, løvtrær, granplantninger, bratte berg, små fjellknauser, et lite tjern, strender og en langgrunn våg.
DEKNING
Dekningsdager/antall timer i felten:
Januar: 18/33
Februar: 6/12,5
Mars: 10/23
April: 10/18
Mai: 10/16
Juni: 6/10
Juli: 8/18
August: 9/31
September: 26/84,5
Oktober: 18/39
November: 15/28,5
Desember: 3/5,5
Januar-desember: 139 dekningsdager og 219 timer i felten.
FUGLEÅRET 2010
Den alt i alt upåklagelig dekningen i forhold til tidligere år gav uttelling i form av hele fem nye arter og et usedvanlig spenstig artsregister. Det har blant annet aldri før blitt sett over 100 arter på én måned (slik det ble tre måneder i år), men det har heller aldri vært en dekningsgrad på opptil 26 dager på én måned før (slik det var i september).
Antall arter pr. måned/arter i snitt pr dag:
Januar: 75/40
Februar: 55/35
Mars: 75/38
April: 79/41
Mai: 75/47
Juni: 58/44
Juli: 71/46
August: 104/58
September: 122/60
Oktober: 105/50
November: 86/38
Desember: 48/33
Januar-desember: 166 arter og i snitt 44 arter pr. mnd.
Det er nå registrert imponerende 205 forskjellige arter på lokaliteten, så sjansene for å finne nye blir mindre og mindre, men er absolutt tilstede! Fuglenes fluktbaner er stundom uransakelige.
ARTSGJENNOMGANG
Denne rapporten følger den anbefalte fuglesystematikken til Taxonomic Advisory Committee (TAC) når det gjelder taksonomisk status, og som også Norsk Ornitologisk Forening (NOF) har besluttet å følge. Dette innebærer blant annet at andefuglene, skogshøns og rikser plasseres først og før de som tidligere var plassert først (lommer, dykker, stormfugler osv).
Nedenfor vil årets forekomst bli beskrevet med blant annet ankomstdato, avreisedato, eventuell hekkestatus, høyeste registrerte antall og for enkelte arter gjennomsnittlig antall og lignende, dessuten gjerne sammenlikninger med tidligere år, og for de fleste sjeldneste fuglene gis det en utfyllende oppramsing av eksisterende observasjoner. Der årets forekomst ikke avviker nevneverdig fra normalen omtales ikke dette nærmere. Det tilføyes også interessante opplysninger om hvor fuglene kommer fra, trekkbevegelser og hvor de pleier å overvintre. Annen aktuell informasjon følger der det føles naturlig.
Knoppsvane Cygnus olor ble bare loggført 90 dager, men var sannsynligvis innom området daglig. Et par med to bittesmå dununger ved reiret i Nordre Løvågen sett fra 1/6. Maks 19 ind. 17/1, 10 ind. 21/10, åtte ind. 19/8 og seks ind. 18/1, 2/6 og 15/10. I snitt ble det sett to svaner per dag. De lokale hekkefuglene i Rogaland overvintrer i fylket, mens deler av bestanden på Østlandet trekker over til Danmark.
Sangsvane C. c. er oppført med fem observasjonsdager: To ind. 9/1, fem ind. 19/1, to ind. 12/3, fire ind. 15/10 og to ind. 1/11. Den andre januarobservasjonen dreide seg om to voksne fugler og tre fjorårsunger som landet i Nordre Løvågen og svømte litt rundt før de gikk opp i bakkene på Åkerøy. Sangsvanene er sky og pleier bare fly over området. Sangsvanene som overvintrer på Haugalandet kommer hovedsakelig fra hekkeområder i Nord-Skandinavia og på Kolahalvøya.
Sædgås Anser fabalis. Ett ind. fløy lavt og høylydt sørvestover området 16/1. Dette er det 2. funnet for området og det første ble gjort i fjor da tre fugler landet i Nordre Løvågen 2/1. Disse hadde mer kompakte proporsjoner, nebbtegninger og nebbform som indikerte tilhørighet til den russiske underarten tundrasædgås A. f. rossicus. Årets fugl, som dog bare ble sett i flukt, virket større, mer langstrakt og lik nominatunderarten. Sædgås hekker hos oss stort sett bare i Finmark og sees svært sparsomt i Rogaland, hovedsakelig på Jæren. De fleste har en mer østlig trekkretning til overvintringsområdene i Skåne, Øst-Danmark og lenger sør og østover.
Grågås A. a. er oppført med 49 observasjonsdager fra 18/3 til 6/11 og ble registrert regelmessig i dette tidsrommet. Høyeste noteringer er: 637 ind. 31/3, 264 ind. 30/3, 154 ind. 1/4, 135 ind. 5/8, 103 ind. 30/8 og 101 ind. 6/9. Dette er en sky art og de fleste flyr over eller avbryter landingsforsøkene. Ett ind. spankulerte dog rundt på Gardsøy 16/4, samt fem ind. s. s. 13/8. De fleste norske grågjessene trekker ut av landet om høsten og de som sees seint på høsten eller overvintrer i Norge er overveiende islandske fugler.
Kanadagås Branta canadensis ble registrert to ganger i år, først to fugler som landet på Gardsøy 19/8 og deretter 25 ind. som trakk sørover 2/9. Det foreligger kun to funn fra før, nemlig seks ind. 12/1-1994 og ett ind. 4/4-2009. Kanadagås er en innført og reproduserende art der mange fugler har dannet et trekkmønster ut av landet til Danmark om vinteren.
Hvitkinngås B. leucopsis. Fem ind. 5/9 er det 5. funnet for lokaliteten. Hvitkinngåsa hekker på Svalbard og trekker forbi Norskekysten, men Vibrandsøy blir i liten grad berørt av dette trekket som hovedsakelig går rett vest for Røvær. Disse overvintrer i Storbritannia.
Ringgås B. bernicla. Ett ind. 6/9 tilhørende den underarten B. b. hrota, som hekker på Svalbard, trakk forbi sammen med storskarver. Dette er det 10. funnet for lokaliteten. Den russiske underarten B. b. bernicla ble for øvrig påvist ved en rekke tilfeller høsten 2006. De norske fuglene overvintrer i første rekke nord og vest på Jylland i Danmark og i kalde vintre også i Nederland.
Gravand Tadorna t. står protokollført med fire observasjonsdager: Enkeltindivider 22/3, 12/4 og 16/4, og tre ind. 7/7. Gravanda er årlig med et knippe observasjonsdager. Overvintrer langs Nordsjøkysten og er tilbake i Norge fra midten av januar og utover.
Stokkand Anas platyrhynchos ble registrert 116 dager og var tilstede så å si daglig bortsett fra midten av juni til midten av juli. Maks 32 ind. 5/1 og 22 ind. 9/1, 16/1 og 26/2, og 21 ind. 30/11. I snitt ble det sett seks fugler per dag. Store deler av den skandinaviske hekkebestanden trekker til Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Mange av stokkendene som overvintrer hos oss er svenske, finske og russiske fugler.
Stjertand A. acuta. To ind.17/9 p.t.s. Dette er det 4. funnet for øya. Stjertanda hekker i fjellet, i Nord-Norge og i Russland. Fuglene på vei til Vest-Europa og Afrika trekker forbi oss.
Brunnakke A. penelope er loggført med 74 registreringsdager, men er fraværende fra midten av mai til midten av august. Maks 16 ind. 5/1, 24/2 og 26/2. I snitt ble det sett fem fugler per dag. Brunnakken overvintrer årlig i området og sees ellers i trekktidene. Det er ikke klarlagt hvor den norske bestanden overvintrer, men det er antatt at mange tilbringer vintermånedene i Nederland, Belgia og Frankrike + Storbritannia. Brunnakkene som holder til her om vinteren kommer trolig i stor grad fra Nord-Sverige, Finland og østover Russland langt inn i Sibir.
Krikkand A. crecca er oppført med 12 observasjonsdager, fordelt på januar (2), mars (2), august (2), september (5) og oktober (1). Maks 13 ind. 6/9. Krikkanda sees ikke så ofte i saltvann, slik januarfuglene, og er sparsom i Norge vinterstid da de fleste trekker til Vest-Europa, særlig til De britiske øyene.
Toppand Aythya fuligula er registrert 25 dager, fordelt på januar (15), februar (3), mars (1), mai (1), september (2), oktober (1), november (1) og desember (1). Maks 14 ind. 12/1 og ni ind. 15/1. Enslige individer ble sett åtte dager. Sees oftest på sjøen ved Vibrandsøy under kuldeperioder. De norske fuglene antas å overvintre spesielt i Danmark, mens de som overvintrer her mest sannsynligvis kommer fra nordøst, spesielt Finland og Russland.
Ærfugl Somateria mollissima er registrert hver eneste dag og er en karakterart i området. I snitt ble det loggført 29 ind. pr. dag. Maks 69 ind. 16/1, 67 ind. 9/1, 65 ind. 30/11 og 61 ind. 7/10. En død ærfugl uten synlig dødsårsak 9/10. De første knøttsmå dunungene sett først så seint som 31/5 i år. Til sammen ble det talt opp minst 31 pullus rundt Vibrandsøy i sommer. De lokale ærfuglene som hekker på øyene utenfor Vibrandsøy, som de sammen med ungene svømmer inn til, er trolig temmelig stasjonære, mens mesteparten av Skagerrakbestanden trekker ut av landet. Fugler fra Svalbard og Russland overvintrer fra kysten av Nord-Norge ned til Trondheimsfjorden.
Svartand Melanitta nigra ble sett 17 dager, mest hyppig seinhøstes og om vinteren. Maks 21 ind. 26/6, 10 ind. 24/9, ni ind. 14/7 og åtte ind. 4/11. Samtlige observasjoner ellers dreier seg om ett eller to individer. Svartanda hekker i fjellområder og overvintrer i kystnære sjøområder i Vest-Europa og langs Atlanterhavskysten sørover til Nord-Afrika.
Sjøorre M. fusca ble sett ni dager og ble utelukkende registrert fra september til mars. Maks fire ind. 15/10, tre ind. 24/9, 2/10 og 3/11, og to ind. 16/10. Ellers enkeltindivider. De norske sjøorrene hekker i fjellområder og de fleste trekker til Danmark og videre sørover på høsten. Mange av vinterfuglene våre stammer fra Finland og fra de vestligste delene av Nord-Russland.
Havelle Clangula hyemalis ble sett 26 dager fra nyåret til 23/4 og fra 2/10 til nyåret. Maks 17 ind. 16/1 og 13 ind. 24/1. I snitt ble det sett tre fugler per dag. Havella hekker i fjellområder og de fleste skandinaviske fuglene overvintrer sannsynligvis langs norskekysten, ofte nord for polarsirkelen. Disse vinterflokkene suppleres med russiske og finske fugler.
Kvinand Bucephala clangula ble loggført 45 dager, er regelmessig i Nordre Løvågen vinterstid og ble ikke sett i tidsrommet mellom 20/4 til 14/8. Maks 21 ind. 4/1 og 2/12. I snitt ble det sett åtte fugler per dag. Kvinanda hekker i hule trær hovedsakelig på Sør- og Østlandet, men finnes også svært spredt og sparsomt på Vestlandet og nordover. Gjenfunn av norskmerkede fugler viser at mange trekker sørover og overvintrer langs Nordsjøkysten. Den er vanlig på Haugalandet vinterstid, men det er vanskelig å fastslå hvor disse fuglene har sitt opphav.
Lappfiskand Mergellus albellus. En hunnfarget fugl 12/2. Det er det 2. funnet for Vibrandsøy, det første ble gjort 5/1-1996. I Norge hekker den i Øst-Finmark, men er nylig påvist hekkende i N-Trøndelag. Disse fuglene overvintrer fåtallig i Sør-Norge, spesielt i Mannavatnet i Sveio og på Jæren, og i England og på Kontinentet.
Laksand Mergus merganser er loggført 11 dager i januar, februar, oktober og november. Opptrer temmelig sparsomt i området og forekomsten i år er betraktelig over normal opptreden. Maks fem ind. 26/2, fire ind. 4/1 og tre ind. 3/1. Ellers ett eller to ind. Laksanda er nesten fraværende som hekkefugl på Vestlandet og har sin hovedutbredelse på Østlandet. Skandinaviske fugler overvintrer langs kystområder ved Nordsjøen og i Den baltiske region.
Siland M. serrator er en karakterart i området året igjennom og ble sett 118 dager. Maks 12 ind. 26/8. I snitt ble det sett tre fugler per dag. Det har flere år vært hekkemistanker på øya vår, men disse er aldri blitt konstatert. Silandas trekk er dårlig kjent, mange av de overvintrende fuglene er nok lokale mens noen trolig kommer østfra. Det er åpenbart at mange trekker ut av landet, mest sannsynlig til Østersjøen og Kattegat.
Åkerrikse Crex c. Ett ind. 29/7 (Kari Dommersnes). Dette er det tredje året åkerriksa er hørt kreksende på øya. Arten er direkte truet med utryddelse og overvintrer i Øst-Afrika.
Smålom Gavia stellata er registrert 20 dager, fra 31/3 til 3/11, fordelt på mars (1), april (1), august (1), september (11), oktober (4) og november (2). Maks 12 ind. 14/9, seks ind. 26/9 og fem ind. 3/11. Den vanligste lommen i Norge, overvintrer også langs norskekysten, men mange trekker lengre sørover.
Storlom G. arctica. Ett ind. 31/8 og to ind. 26/9. Så å si årlig i området. Har hekket på Karmøy og i Sveio. Overvintrer temmelig fåtallig langs kysten i Sør-Norge, og de fleste trekker til Middelhavet og Svartehavet.
Islom G. immer. Ett ind. 14/9 og 3/11. Dette er det 9. og 10. funnet for Vibrandsøy. Hekker i Nord-Amerika, overvintrer langs norskekysten og andre kyster i Nord-Atlanteren.
Horndykker Podiceps auritus ble registrert tre ganger enkeltvis: 15/1, 20/2 og 8/10. Samtlige av årets funn dreide seg om fugler som hadde tilhold rett øst for Gardsøy. Arten er registrert fem forhenværende år før, stundom i lengre perioder også. Det eksisterer hekkefunn fra Sveio, overvintrer langs kysten.
Gråstrupedykker P. grisegena er oppført med to funn, 15/1 og 8/10, nøyaktig sammenfallende med horndykkerdagene. Januarfunnet dreier seg om en fugl i Nordre Løvågen, mens oktoberfuglen trakk sørover. Arten har vært årlig fra og med 2007, før dette finnes det bare funn fra 1994 (to obs) og 2003 (to obs). Hekker i Russland og Øst-Europa, overvintrer blant annet i Midt- og V-Norge, spesielt på Kårstø.
Dvergdykker Tachybaptus ruficollis er en karakterart i vinterhalvåret og ble i år sett 78 dager, daglig fra nyåret til 12/4 og fra 26/9 og ut resten av året. Andre observasjoner er: Ett ind. 29/7, 5/8, 4/9 og 24/9. Maks 12 ind. 18/11 og 30/11. I snitt ble det sett sju fugler per dag. Dvergdykkeren ble først påvist hekkende i Norge i 1973 og hekker nå fåtallig rundt Oslofjorden, i Rogaland (inkludert Tornesvatnet i Haugesund og Bøvatnet + Tjøsvoldvatnet på Karmøy) og i Møre og Romsdal. Det er også mistanker om hekking i Sveio, Hordaland. Trolig er det disse lokale fuglene som tilbringer vinteren her, men det er heller ikke usannsynlig at noen av de overvintrende fuglene på Vibrandsøy kan komme fra Østlandet eller kanskje også Danmark og Sverige.
Havhest Fulmarus glacialis. Ett ind. 26/8. Sees så å si årlig, men uregelmessig, helst i sterk pålandsvind, men stundom også på blikkende stille maidager seilende over øya (!). Hekker nærmest på Urter, Karmøy og sannsynligvis på Ramholmane, Haugesund. Overvintrer pelagisk til havs.
Havsule Morus bassanus ble registrert 38 dager fra 31/3 til 3/11, med maks 31 ind. 14/9 og i snitt fem fugler disse dagene. Havsula sees stundom bemerkelsesverdig nær land og har til og med blitt sett glidende over Nordre Løvågen. Artens forflytningsmønster er en mellomting av trekk, spredning og nomadisme, og tilbringer hovedsakelig høst- og vintermånedene utenfor kystene av Vest-Europa fra Sør-Norge til Marokko.
Storskarv Phalacrocorax carbo ble loggført daglig, bortsett fra 29/5, 31/5 og 1/6. Høyeste antall, vårtrekk: 82 ind. 30/3 og høsttrekk: 251 ind. 26/8, 247 ind. 10/9 og 241 ind. 26/9. Med andre ord ingen massivt bra trekkdager bevitnet i år. I snitt ble det sett 34 fugler per dag. Det oppholder seg stort sett et tosifret antall storskarver i området året igjennom, bortsett fra mai - juni da bare et fåtall individer hviler og furasjerer her. Disse hører sannsynligvis alle til den sørlige underarten mellomskarv P. c. sinensis som sprer seg nordover og har begynt å hekke både på Bokn og Karmøy (kan de i fremtiden slå seg ned på Vibrandsøy?). Denne underarten ble dog med sikkerhet kun konstatert 23/4. Fuglene som overvintrer her og trekker forbi tilhører den atlantiske nominatunderarten som hekker fra Trøndelag og nordover.
En storskarv fanget ei svær flyndre 6/1 og strevde i tre kvarter med å svelge den hel (slik den pleier spise fisken), men måtte til slutt gi opp. Selv om flyndrene virker altfor store for skarvekjeften, klarer nesten alltid å svelge fisken.
Toppskarv P. aristotelis ble loggført daglig, om enn enkeltvis 20 dager, særlig i mai og i juli. Maks 22 ind. 16/1, 13 ind. 15/1, 12 ind. 21/1, 11 ind. 19/1 og 10 ind. 4/1, 12/1, 17/1, 18/1, 16/9 og 1/11. I snitt ble det sett fire fugler per dag. Nærmeste kjente hekkeplasser er Ramsholmane, Haugesund og Urter, Karmøy. Hekkefuglene i Rogaland trekker om høsten nordover, noen helt opp til Møre og Romsdal, mens andre igjen forblir innen hekkeområdet.
Toppskarven er en temmelig taus fugl, men en voksen hannfugl ytret tre korte, men kraftige og sure trompetaktige lyder i forbindelse med dykking 1/7.
Gråhegre Ardea cinerea er den meste typiske karakterarten på Vibrandsøy og sees i varierende antall året rundt, selv om det ikke foreligger mistanker om hekking inneværende år. I gjennomsnitt ble det daglig registrert 23 fugler per dag. Høyeste antall er: 61 ind. 21/1 og 26/11. Laveste antall ind. på en dekningsdag er: fem ind. 27/4 og 19/5. Det var 15 dager med 40 eller flere ind., fordelt på månedene fra januar til mars og september til desember. En stor del av de voksne gråhegrene overvintrer her i landet, mens hoveddelen av ungfuglene trekker til overvintringsområder i Europa, for eksempel i Danmark og på De britiske øyer, med hovedtyngden i Skottland.
Havørn Haliaeetus albicilla ble registrert 37 dager fordelt på følgende måneder; januar (11), februar (1), mars (2), mai (1), juni (1), august (2), september (8), oktober (3), november (7) og desember (1). Observasjoner av enkeltindivider utgjorde 31 av disse dagene, mens det fem dager ble sett to ind. Høyeste antall i år er tre ind. 3/1, da de også akrobatisk lekte med hverandre og ytret høylydte, knurrende lyder. Det er vanskelig å vurdere hvor mange individer dette dreier seg om året sett under ett, men det er nærliggende å anta at det dreier seg om et tosifret antall. Fuglene ble en rekke ganger også sett sittende i trærne på Varøy og ved én anledning, 16/1, kræsjet ei havørn med en strømledning på Åkerøy - men til alt hell bar den ikke preg av dette og fløy tilsynelatende uskadd videre. Ei voksen ørn fanget 7/1 en ubestemt stor fisk fra Vibrandsøysundet. Havørna hekker nærmest på Karmøy, i Sveio og på Kårstø. Fuglene streifer en del rundt utenfor hekkesesongen, spesielt ungfuglene, og en markert del av den finske og svenske bestanden trekker over til norskekysten vinterstid.
Fiskeørn Pandion haliaetus. Ett ind. 12/9, hvilket er det 3. funnet for lokaliteten. De første er: 30/4-2004 og 29/5-2008. Det gir alltid pustebesvær av begeistring å se denne fascinerende og lyse rovfuglen, og det vekker som regel oppstandelse blant andre fugler - selv om den utelukkende spiser fisk. Samtlige fiskeørner observert i området har flydd lavt og rolig over området, maifuglen tok til og med en runde rundt Nordre Løvågen. Har sin hovedutbredelse på Østlandet, er sjelden - men årlig på Vestlandet og overvintrer i Afrika.
Kongeørn Aquila chrysaetos ble observert 9/11 da en ungfugl (1K) kretset over øya ei stund før den gled sørover. Dette er det 4. funnet og det første om høsten. Voksne fugler er overveiende standfugler, mens ungfugler gjerne streifer litt rundt.
- Kongeørnfamilien - Aquila sp. Ei meget mystisk ørn fløy i glideflukt over området med meget krumme vinger og hengende hånd mot sør 3/9 klokken 1513. Drakten var svært mørk med et smalt lyst bånd mellom armdekkere og armsvingfjær. Den relativt korte stjerten var lysere innerst og på undergumpen. Denne observatør fikk øyeblikkelig en skrikørn-følelse (og senere på dagen kom det attpåtil en rapport fra Lista om noe som etter hvert er blitt til "en 3 K ubestemt skrikørn eller trolig hybrid småskrikørn x storskrikørn" - men denne fuglen kan muligens umulig være samme som ovennevnte ut i fra tidsperspektivet?). Konklusjonen kan like gjerne være ei abnorm kongeørn, men det er noe av spenningen med fugletitting - langt ifra alle fugler kan identifiseres (selv om du har de i hånda).
Fjellvåk Buteo lagopus. Ett ind. 21/9. Dette er det 5. funnet for øya. De sørnorske fuglene overvintrer helst i Tyskland, Polen og Tsjekkia, mens de nordnorske foretrekker Ukraina, Hviterussland, Ungarn og Tsjekkia.
Spurvehauk Accipiter nisus ble sett 67 dager fra nyåret til 23/4 og fra 23/8 og jevnlig ut året. Maks fem ind. 14/1 og tre ind. 4/9, 7/9, 21/10 og 2/11. Det ble registrert to ind. 13 dager og resten dreier seg om enkeltindivider. Det lille, men likevel oppsiktsvekkende markante rovfugltrekket over Vibrandsøy under gode trekkforhold var langt fra så smått imponerende som tidligere år. De norske spurvehaukene er i hovedsak trekkfugler, men en del velger en vintersesong med fyking fra fuglebrett til fuglebrett. Flere av disse kan dog tenkes å ha et opphav fra lenger nord og øst.
Hønsehauk A. gentilis er loggført hele 30 dager, hvilket er en rekordartet bra forekomst som skyldes store ansamlinger med byttedyr i de harde kuldeperiodene i år. Tangering av høyeste antall, hvilket er tre ind., ble gjort både 24/1 og 2/2. Ellers ble det sett to ind. 4/1 og 6/1. Resten av funnene dreier seg om enkeltindivider, og disse er spredt utover alle måneder, bortsett fra mai, juni og juli, men er som nevnt hyppigst i vintermånedene. De fleste voksne hønsehaukene oppholder seg i eller i nærheten av hekkeområdet året rundt, men ungfuglene trekker gjerne ut til kystområdene i Norge eller til Sør-Sverige det første leveåret. Noen fugler fra Nord-Sverige trekker ut mot norskekysten.
Tårnfalk Falco tinnunculus er protokollført med 21 observasjonsdager fra 22/3 til 21/10, med følgende funn per måned; mars (1), april (1), juni (1), juli (1), august (3), september (14) og oktober (1). Det ble maksimalt sett opptil fem ind. 4/9, tre ind. 5/9 og 6/9, og to ind. ved fire anledninger i august/september. De aller fleste tårnfalkene trekker ut av landet mot S-SV vinterstid, likevel er det unormalt at den ikke har blitt sett i området i år.
Vandrefalk F. peregrinus ble registrert 24 dager fordelt på følgende måneder: Januar (2), februar (1), mars (1), august (3), september (13) og oktober (4). Det ble sett tre ind. 25/9 og to ind. 26/2, 24/9, 26/9 og 29/9. Vandrefalkene bruker Vibrandsøy til aktiv furasjering og sitter også jevnlig i trær og følger med. De fleste norske fuglene vender falketannen sørover på kontinentet og i Storbritannia i september/oktober.
Dvergfalk F. columbarius. Tre observasjoner av enkeltindivider i år, først et vinterfunn, 12/1, deretter 2/9 og 10/9. For det meste årlig i området med få registreringer, utelukkende av enkeltindivid. Sjelden vinterstid, men enkelte fugler overvintrer i kyststrøk i Sør-Norge. De norske fuglene overvintrer i Vest-Europa.
Jaktfalk F. rusticolus. To funn i år, 9/1 og 12/1. Disse funnene utgjør 7. og 8. funnet for lokaliteten. Sistnevnte dreide seg om lys form, hvilket også ble observert 6/3-1994 (som kommer fra Island eller Grønland). Yngre fugler trekker gjerne ut mot kysten om vinteren.
Sothøne Fulca atra. Ett ind. 12/2. Dette er 3. funn for Vibrandsøy og det fjerde individet. Første funn ble gjort 6/3-1990. De fleste norske sothønene trekker trolig til De britiske øyene og det kontinentale Europa. Noen overvintrer, gjerne i fugledammer og noen ganger langs kysten.
Tjeld Haematopus ostralegus er registrert 61 dager og var daglig fra 12/3 til 30/8, utenom det ble den sett 15/1 (to ind.), 26/2 (ett ind.), september (8 dager), oktober (5) og 9/11 (to ind.). Maks 131 ind. 16/3 (inkluderte blant annet en vårtrekkende flokk som rastet på Sørhaugøy). Tre par hekket i år, første pullus (2) sett 22/6. Tjelden vår overvintrer fremfor alt på De britiske øyer, men som dere kan se, i mindre antall også hos oss - dette kan dog dreie seg om tjeld som kommer langt nordfra.
Sandlo Charadrius hiaticula er registrert 30 dager fra 25/3 til 9/11 (men ble bare sett få dager i mai, juni og oktober), gjennomsnittelig seks fugler per dag og maks 33 ind. 6/9 og 27 ind. 10/9. Hekker sannsynligvis rett nord for Tornesvatnet naturreservat. Ganske sjelden vinterstid og de fleste trekker til Vest-Europa og delvis til NV-Afrika.
Tundralo Pluvialis squatarola ble sett åtte dager fra 13/8 til 2/10, enkeltindivider bortsett fra to ind. 13/8 og 5/9. Er årlig i området i lite antall. Hekker på høyarktisk tundra i Russland. Overvintrer i Afrika og i mindre grad V-Europa.
Heilo Pluvialis apricaria er registrert 33 dager fra 30/3 til 5/10 (men ingen obs i mai og juni), gjennomsnittelig 16 fugler per dag og maks 61 ind. 8/9 og 10/9, 47 ind. 30/8 og 44 ind. 4/9. Trekker til V- og SV-Europa, uvanlig i Norge vinterstid.
Vipe Vanellus vanellus er loggført 39 dager fra 20/2 til 2/12, med maks 69 ind. 25/3 og i snitt fire fugler per dag. De fleste vipene trekker til De britiske øyer eller til Vest-Europa ned til den Iberiske halvøy, men noen få overvintrer sørvest i Norge (Haugalandet og framfor alt på Jæren).
Polarsnipe Calidris canutus ble sett sju dager fra 14/8 til 7/9, med maks 6 ind. 30/8 og til sammen 23 ind. Denne arktiske vaderen hekker hos oss fåtallig på Svalbard og sammen med høyarktiske, russiske fugler trekker de langs den norske kysten mot overvintringsstedene fra Vest-Europa til Vest-Afrika. Sees av og til raste i Nordre Løvågen.
Sandløper C. alba. En observasjon av tre ind. 29/9. Dette er det 8. funnet for Vibrandsøy. Også denne arten hekker hos oss bare på Svalbard, men trekker langs norskekysten mot overvintringsområdene i det kontinentale Europa, Storbritannia, den nordlige delen av Afrika, vider nedover langs vestkysten av Afrika og i enkelte tilfeller helt ned til Sør-Afrika. Det transatlantiske sandløpertrekket berører Norge, men Vibrandsøy har ikke prefererte furasjeringsmiljø og samtlige individer har således blitt sett trekkende direkte forbi.
Myrsnipe C. alpina ble registrert 26 dager fra 13/7 til 5/10, gjennomsnittelig 18 ind. per dag og maks 77 ind. 8/9, 73 ind. 7/9 og 56 ind. 6/9. Verken vår eller vinterfunn i år. De aller fleste myrsnipene trekker ut av landet til De britiske øyer og kystene nedover Europa.
Temmincksnipe C. temminckii. Ett ind. 5/8 og 19/8. Dette er de første observasjoner av denne arten i området. Denne snipa hekker nærmest på Hardangervidda og overvintrer i Afrika.
Dvergsnipe C. minuta ble registrert fire dager i august/september. Totalt 18 ind. Dvergsnipa er nesten årlig, hekker hos oss nærmest i Finnmark og overvintrer for det meste rundt Middelhavet og i Afrika.
Fjæreplytt C. maritima ble sett 15 dager, hovedsakelig seinhøst og vinter og var fraværende fra mars og frem til 26/8. Maks 29 ind. 20/2 og i snitt sju fugler per dag. Fjæreplytten hekker i fjellet og fuglene som overvintrer nord i landet er russiske, de som overvintrer på Haugalandet er fra Svalbard og de som overvintrer på østkysten av Storbritannia kommer i stor grad fra Hardangervidda.
Steinvender Arenaria interpres ble sett 30 dager, hovedsakelig på høsten og om vinteren, men også på våren og i tillegg med tre ind. 20/5. Ingen hekking i år. Maks 14 ind. 14/9 og 11 ind. 3/11 og i snitt tre fugler per dag. Steinvenderen hekker fåtallig langs hele kysten med unntak av store deler av Sørlandet. De norske fuglene trekker i stor grad ut av landet og overvintrer langs kystene av Europa og Nord- og Vest-Afrika. Mange russiske fugler passer kysten vår mot Middelhavsområdet, Rødehavet, Persiagulfen, samt øyer i og ved det Indiske hav. De som overvintrer på Haugalandet dreier seg stort sett om transatlantiske hekkefugler fra Grønland og Canada.
Strandsnipe Actitis hypoleucos ble registrert 42 dager fra 29/4 til 17/9, gjennomsnittelig fem fugler per dag og maks på 41 ind. 26/8, 21 ind. 29/8 og 17 ind. 15/8. Det har flere år vært sterk mistanke om hekking på Vibrandsøy, så også i år. Strandsnipa overvintrer hovedsakelig på den Iberiske halvøy.
Grønnstilk Tringa glareola er protokollført med hele tre observasjoner av enkeltindivider; 5/5, 13/8 og 21/8. Den første augustfuglen landet, de andre fløy over. Arten er bare sett i området to ganger før, 2/8-2004 og 3/8-2009. Grønnstilken opptrer svært sparsomt på Vestlandet og overvintrer i Afrika.
Skogsnipe T. ochropus. To funn, 21/7 og 23/8, der førstnevnte funn dreide seg om to ind. Arten er årlig i området i lite antall. Overvintrer fra England og sørover helt til Afrika.
Rødstilk T. totanus er registrert 39 dager, nesten daglig fra 16/4 til 10/9, med følgende datoer utenom; 4/1, 21/9, 24/9, 29/9, 5/10 og 9/11. Maks åtte ind. 6/9 og sju ind. 4/9. I snitt ble det sett to fugler per dag. Rødstilken hekket sannsynligvis med ett par i år, da det var mye spetakkel og regelmessig spillflukt. Den trekker til De britiske øyer, Danmark og Nederland om vinteren. De fuglene som treffes her da tilhører mest trolig den noe større islandske underarten T. t. robusta (som også hekker på Færøyene).
Sotsnipe T. erythropus. Tre funn av enkeltindivider; 13/8, 4/9 og 21/9. Er så å si årlig med 1-3 observasjoner. Sotsnipa hekker i østre deler av Finmark og inn i Russland. De trekker til Sør-Europa og Afrika, og sees så å si årlig på Vibrandsøy med 1-3 observasjoner. Kuriøst nok har de en snerten, todelt plystrende lokkelyd (som av og til kan tas for et entusiastisk menneske).
Gluttsnipe T. nebularia er loggført ni dager, en om våren, 5/5, og resten i tidsrommet 21/7 til 26/8. Maks tre ind. 13/8. Gluttsnipa hekker i fjellet, er årlig i området og trekker til Afrika.
Brusfugl Philomachus pugnax er registrert fem dager fra 16/7 til 10/9 med maks 11 ind. 6/9. Totalt ble det notert 24 individer. Arten er så å si årlig i området. Har nesten forsvunnet som hekkefugl i Sør-Norge og går sterkt tilbake nordover. Denne karismatiske skapningen overvintrer hovedsakelig i Afrika.
Svarthalespove Limosa l. Ett ind. 2/10, hvilket er funn nr. 2 for området. Det første funnet ble gjort 6/8-2008. Svarthalespovene som har opptrådt i området er enten de som hekker i Norge, på Jæren og enkelte steder fra Møre og nordover, eller på Island. Underarten L. l. islandica holder til i Nord-Norge og på Island. Overvintrer i Vest-Europa og i Afrika.
Lappspove L. lapponica ble registrert seks dager i år, fra 13/8 til 14/9, med totalt 11 ind. Arten blir sett årlig i området, men varierer i antall. Lappsoven hekker i Troms, Finnmark og videre østover i det nordlige taigabeltet i Russland. Overvintrer i Vest-Europa og Vest-Afrika.
Storspove Numenius arquata er loggført 51 dager, hovedsakelig fra 18/3 til 2/10, men med følgende tilleggdatoer 6/1, 19/1, 30/10, 6/11 og 1/12. Maksantall er 34 ind. 12/4 og 20 ind. 13/8. I snitt ble det sett tre fugler per dag. Et par viste oppførsel som kan indikere hekking i år også. Storspoven overvintrer med noen få individer på sørvestlandet, mens de aller fleste trekker til De britiske øyer og videre sørover.
Småspove N. phaeopus ble sett fem dager spredt på følgende datoer (med antall i klamme): 29/4 (3), 12/5 (1), 19/5 (1), 13/7 (2) og 21/8 (2). Småspoven hekket tidligere på Karmøy, men er nå utdødd. Den er sjelden i Europa vinterstid, og de fleste overvintrer langs kystene i Afrika.
Rugde Scolopax rusticola ble sett fire dager; 4/1, 17/1, 30/11 og 1/12. Enkeltindivider alle dager, bortsett fra to ind. i november. Er ikke årlig i området og sees helst i forbindelse med kuldeperioder da de trekker inn mot tettbebygde strøk (hvor det er varmere). De fleste rugdene trekker til De britiske øyer i november/desember, men noen overvintrer på sørvest i landet og omkommer gjerne av sult eller blir energiløse og avmagrede tatt av våre kjæledyr.
Enkeltbekkasin Gallinago g. er registrert 29 dager, de fleste i perioden 5/8 til 9/11, men med følgende tilleggsdatoer; 17/1, 25/3 og 30/3. Maks 11 ind. 13/8 (som landet samlet på Åkerøy) og sju ind. 5/9. I snitt ble det sett to fugler per dag. Enkeltbekkasinen kan overvintre i lite antall i kysttraktene av Sør-Norge, men de fleste trekker til V- og S-Europa.
Dekningsdager/antall timer i felten:
Januar: 18/33
Februar: 6/12,5
Mars: 10/23
April: 10/18
Mai: 10/16
Juni: 6/10
Juli: 8/18
August: 9/31
September: 26/84,5
Oktober: 18/39
November: 15/28,5
Desember: 3/5,5
Januar-desember: 139 dekningsdager og 219 timer i felten.
FUGLEÅRET 2010
Den alt i alt upåklagelig dekningen i forhold til tidligere år gav uttelling i form av hele fem nye arter og et usedvanlig spenstig artsregister. Det har blant annet aldri før blitt sett over 100 arter på én måned (slik det ble tre måneder i år), men det har heller aldri vært en dekningsgrad på opptil 26 dager på én måned før (slik det var i september).
Antall arter pr. måned/arter i snitt pr dag:
Januar: 75/40
Februar: 55/35
Mars: 75/38
April: 79/41
Mai: 75/47
Juni: 58/44
Juli: 71/46
August: 104/58
September: 122/60
Oktober: 105/50
November: 86/38
Desember: 48/33
Januar-desember: 166 arter og i snitt 44 arter pr. mnd.
Det er nå registrert imponerende 205 forskjellige arter på lokaliteten, så sjansene for å finne nye blir mindre og mindre, men er absolutt tilstede! Fuglenes fluktbaner er stundom uransakelige.
ARTSGJENNOMGANG
Denne rapporten følger den anbefalte fuglesystematikken til Taxonomic Advisory Committee (TAC) når det gjelder taksonomisk status, og som også Norsk Ornitologisk Forening (NOF) har besluttet å følge. Dette innebærer blant annet at andefuglene, skogshøns og rikser plasseres først og før de som tidligere var plassert først (lommer, dykker, stormfugler osv).
Nedenfor vil årets forekomst bli beskrevet med blant annet ankomstdato, avreisedato, eventuell hekkestatus, høyeste registrerte antall og for enkelte arter gjennomsnittlig antall og lignende, dessuten gjerne sammenlikninger med tidligere år, og for de fleste sjeldneste fuglene gis det en utfyllende oppramsing av eksisterende observasjoner. Der årets forekomst ikke avviker nevneverdig fra normalen omtales ikke dette nærmere. Det tilføyes også interessante opplysninger om hvor fuglene kommer fra, trekkbevegelser og hvor de pleier å overvintre. Annen aktuell informasjon følger der det føles naturlig.
Knoppsvane Cygnus olor ble bare loggført 90 dager, men var sannsynligvis innom området daglig. Et par med to bittesmå dununger ved reiret i Nordre Løvågen sett fra 1/6. Maks 19 ind. 17/1, 10 ind. 21/10, åtte ind. 19/8 og seks ind. 18/1, 2/6 og 15/10. I snitt ble det sett to svaner per dag. De lokale hekkefuglene i Rogaland overvintrer i fylket, mens deler av bestanden på Østlandet trekker over til Danmark.
Sangsvane C. c. er oppført med fem observasjonsdager: To ind. 9/1, fem ind. 19/1, to ind. 12/3, fire ind. 15/10 og to ind. 1/11. Den andre januarobservasjonen dreide seg om to voksne fugler og tre fjorårsunger som landet i Nordre Løvågen og svømte litt rundt før de gikk opp i bakkene på Åkerøy. Sangsvanene er sky og pleier bare fly over området. Sangsvanene som overvintrer på Haugalandet kommer hovedsakelig fra hekkeområder i Nord-Skandinavia og på Kolahalvøya.
Sædgås Anser fabalis. Ett ind. fløy lavt og høylydt sørvestover området 16/1. Dette er det 2. funnet for området og det første ble gjort i fjor da tre fugler landet i Nordre Løvågen 2/1. Disse hadde mer kompakte proporsjoner, nebbtegninger og nebbform som indikerte tilhørighet til den russiske underarten tundrasædgås A. f. rossicus. Årets fugl, som dog bare ble sett i flukt, virket større, mer langstrakt og lik nominatunderarten. Sædgås hekker hos oss stort sett bare i Finmark og sees svært sparsomt i Rogaland, hovedsakelig på Jæren. De fleste har en mer østlig trekkretning til overvintringsområdene i Skåne, Øst-Danmark og lenger sør og østover.
Grågås A. a. er oppført med 49 observasjonsdager fra 18/3 til 6/11 og ble registrert regelmessig i dette tidsrommet. Høyeste noteringer er: 637 ind. 31/3, 264 ind. 30/3, 154 ind. 1/4, 135 ind. 5/8, 103 ind. 30/8 og 101 ind. 6/9. Dette er en sky art og de fleste flyr over eller avbryter landingsforsøkene. Ett ind. spankulerte dog rundt på Gardsøy 16/4, samt fem ind. s. s. 13/8. De fleste norske grågjessene trekker ut av landet om høsten og de som sees seint på høsten eller overvintrer i Norge er overveiende islandske fugler.
Kanadagås Branta canadensis ble registrert to ganger i år, først to fugler som landet på Gardsøy 19/8 og deretter 25 ind. som trakk sørover 2/9. Det foreligger kun to funn fra før, nemlig seks ind. 12/1-1994 og ett ind. 4/4-2009. Kanadagås er en innført og reproduserende art der mange fugler har dannet et trekkmønster ut av landet til Danmark om vinteren.
Hvitkinngås B. leucopsis. Fem ind. 5/9 er det 5. funnet for lokaliteten. Hvitkinngåsa hekker på Svalbard og trekker forbi Norskekysten, men Vibrandsøy blir i liten grad berørt av dette trekket som hovedsakelig går rett vest for Røvær. Disse overvintrer i Storbritannia.
Ringgås B. bernicla. Ett ind. 6/9 tilhørende den underarten B. b. hrota, som hekker på Svalbard, trakk forbi sammen med storskarver. Dette er det 10. funnet for lokaliteten. Den russiske underarten B. b. bernicla ble for øvrig påvist ved en rekke tilfeller høsten 2006. De norske fuglene overvintrer i første rekke nord og vest på Jylland i Danmark og i kalde vintre også i Nederland.
Gravand Tadorna t. står protokollført med fire observasjonsdager: Enkeltindivider 22/3, 12/4 og 16/4, og tre ind. 7/7. Gravanda er årlig med et knippe observasjonsdager. Overvintrer langs Nordsjøkysten og er tilbake i Norge fra midten av januar og utover.
Stokkand Anas platyrhynchos ble registrert 116 dager og var tilstede så å si daglig bortsett fra midten av juni til midten av juli. Maks 32 ind. 5/1 og 22 ind. 9/1, 16/1 og 26/2, og 21 ind. 30/11. I snitt ble det sett seks fugler per dag. Store deler av den skandinaviske hekkebestanden trekker til Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Mange av stokkendene som overvintrer hos oss er svenske, finske og russiske fugler.
Stjertand A. acuta. To ind.17/9 p.t.s. Dette er det 4. funnet for øya. Stjertanda hekker i fjellet, i Nord-Norge og i Russland. Fuglene på vei til Vest-Europa og Afrika trekker forbi oss.
Brunnakke A. penelope er loggført med 74 registreringsdager, men er fraværende fra midten av mai til midten av august. Maks 16 ind. 5/1, 24/2 og 26/2. I snitt ble det sett fem fugler per dag. Brunnakken overvintrer årlig i området og sees ellers i trekktidene. Det er ikke klarlagt hvor den norske bestanden overvintrer, men det er antatt at mange tilbringer vintermånedene i Nederland, Belgia og Frankrike + Storbritannia. Brunnakkene som holder til her om vinteren kommer trolig i stor grad fra Nord-Sverige, Finland og østover Russland langt inn i Sibir.
Krikkand A. crecca er oppført med 12 observasjonsdager, fordelt på januar (2), mars (2), august (2), september (5) og oktober (1). Maks 13 ind. 6/9. Krikkanda sees ikke så ofte i saltvann, slik januarfuglene, og er sparsom i Norge vinterstid da de fleste trekker til Vest-Europa, særlig til De britiske øyene.
Toppand Aythya fuligula er registrert 25 dager, fordelt på januar (15), februar (3), mars (1), mai (1), september (2), oktober (1), november (1) og desember (1). Maks 14 ind. 12/1 og ni ind. 15/1. Enslige individer ble sett åtte dager. Sees oftest på sjøen ved Vibrandsøy under kuldeperioder. De norske fuglene antas å overvintre spesielt i Danmark, mens de som overvintrer her mest sannsynligvis kommer fra nordøst, spesielt Finland og Russland.
Ærfugl Somateria mollissima er registrert hver eneste dag og er en karakterart i området. I snitt ble det loggført 29 ind. pr. dag. Maks 69 ind. 16/1, 67 ind. 9/1, 65 ind. 30/11 og 61 ind. 7/10. En død ærfugl uten synlig dødsårsak 9/10. De første knøttsmå dunungene sett først så seint som 31/5 i år. Til sammen ble det talt opp minst 31 pullus rundt Vibrandsøy i sommer. De lokale ærfuglene som hekker på øyene utenfor Vibrandsøy, som de sammen med ungene svømmer inn til, er trolig temmelig stasjonære, mens mesteparten av Skagerrakbestanden trekker ut av landet. Fugler fra Svalbard og Russland overvintrer fra kysten av Nord-Norge ned til Trondheimsfjorden.
Svartand Melanitta nigra ble sett 17 dager, mest hyppig seinhøstes og om vinteren. Maks 21 ind. 26/6, 10 ind. 24/9, ni ind. 14/7 og åtte ind. 4/11. Samtlige observasjoner ellers dreier seg om ett eller to individer. Svartanda hekker i fjellområder og overvintrer i kystnære sjøområder i Vest-Europa og langs Atlanterhavskysten sørover til Nord-Afrika.
Sjøorre M. fusca ble sett ni dager og ble utelukkende registrert fra september til mars. Maks fire ind. 15/10, tre ind. 24/9, 2/10 og 3/11, og to ind. 16/10. Ellers enkeltindivider. De norske sjøorrene hekker i fjellområder og de fleste trekker til Danmark og videre sørover på høsten. Mange av vinterfuglene våre stammer fra Finland og fra de vestligste delene av Nord-Russland.
Havelle Clangula hyemalis ble sett 26 dager fra nyåret til 23/4 og fra 2/10 til nyåret. Maks 17 ind. 16/1 og 13 ind. 24/1. I snitt ble det sett tre fugler per dag. Havella hekker i fjellområder og de fleste skandinaviske fuglene overvintrer sannsynligvis langs norskekysten, ofte nord for polarsirkelen. Disse vinterflokkene suppleres med russiske og finske fugler.
Kvinand Bucephala clangula ble loggført 45 dager, er regelmessig i Nordre Løvågen vinterstid og ble ikke sett i tidsrommet mellom 20/4 til 14/8. Maks 21 ind. 4/1 og 2/12. I snitt ble det sett åtte fugler per dag. Kvinanda hekker i hule trær hovedsakelig på Sør- og Østlandet, men finnes også svært spredt og sparsomt på Vestlandet og nordover. Gjenfunn av norskmerkede fugler viser at mange trekker sørover og overvintrer langs Nordsjøkysten. Den er vanlig på Haugalandet vinterstid, men det er vanskelig å fastslå hvor disse fuglene har sitt opphav.
Lappfiskand Mergellus albellus. En hunnfarget fugl 12/2. Det er det 2. funnet for Vibrandsøy, det første ble gjort 5/1-1996. I Norge hekker den i Øst-Finmark, men er nylig påvist hekkende i N-Trøndelag. Disse fuglene overvintrer fåtallig i Sør-Norge, spesielt i Mannavatnet i Sveio og på Jæren, og i England og på Kontinentet.
Laksand Mergus merganser er loggført 11 dager i januar, februar, oktober og november. Opptrer temmelig sparsomt i området og forekomsten i år er betraktelig over normal opptreden. Maks fem ind. 26/2, fire ind. 4/1 og tre ind. 3/1. Ellers ett eller to ind. Laksanda er nesten fraværende som hekkefugl på Vestlandet og har sin hovedutbredelse på Østlandet. Skandinaviske fugler overvintrer langs kystområder ved Nordsjøen og i Den baltiske region.
Siland M. serrator er en karakterart i området året igjennom og ble sett 118 dager. Maks 12 ind. 26/8. I snitt ble det sett tre fugler per dag. Det har flere år vært hekkemistanker på øya vår, men disse er aldri blitt konstatert. Silandas trekk er dårlig kjent, mange av de overvintrende fuglene er nok lokale mens noen trolig kommer østfra. Det er åpenbart at mange trekker ut av landet, mest sannsynlig til Østersjøen og Kattegat.
Åkerrikse Crex c. Ett ind. 29/7 (Kari Dommersnes). Dette er det tredje året åkerriksa er hørt kreksende på øya. Arten er direkte truet med utryddelse og overvintrer i Øst-Afrika.
Smålom Gavia stellata er registrert 20 dager, fra 31/3 til 3/11, fordelt på mars (1), april (1), august (1), september (11), oktober (4) og november (2). Maks 12 ind. 14/9, seks ind. 26/9 og fem ind. 3/11. Den vanligste lommen i Norge, overvintrer også langs norskekysten, men mange trekker lengre sørover.
Storlom G. arctica. Ett ind. 31/8 og to ind. 26/9. Så å si årlig i området. Har hekket på Karmøy og i Sveio. Overvintrer temmelig fåtallig langs kysten i Sør-Norge, og de fleste trekker til Middelhavet og Svartehavet.
Islom G. immer. Ett ind. 14/9 og 3/11. Dette er det 9. og 10. funnet for Vibrandsøy. Hekker i Nord-Amerika, overvintrer langs norskekysten og andre kyster i Nord-Atlanteren.
Horndykker Podiceps auritus ble registrert tre ganger enkeltvis: 15/1, 20/2 og 8/10. Samtlige av årets funn dreide seg om fugler som hadde tilhold rett øst for Gardsøy. Arten er registrert fem forhenværende år før, stundom i lengre perioder også. Det eksisterer hekkefunn fra Sveio, overvintrer langs kysten.
Gråstrupedykker P. grisegena er oppført med to funn, 15/1 og 8/10, nøyaktig sammenfallende med horndykkerdagene. Januarfunnet dreier seg om en fugl i Nordre Løvågen, mens oktoberfuglen trakk sørover. Arten har vært årlig fra og med 2007, før dette finnes det bare funn fra 1994 (to obs) og 2003 (to obs). Hekker i Russland og Øst-Europa, overvintrer blant annet i Midt- og V-Norge, spesielt på Kårstø.
Dvergdykker Tachybaptus ruficollis er en karakterart i vinterhalvåret og ble i år sett 78 dager, daglig fra nyåret til 12/4 og fra 26/9 og ut resten av året. Andre observasjoner er: Ett ind. 29/7, 5/8, 4/9 og 24/9. Maks 12 ind. 18/11 og 30/11. I snitt ble det sett sju fugler per dag. Dvergdykkeren ble først påvist hekkende i Norge i 1973 og hekker nå fåtallig rundt Oslofjorden, i Rogaland (inkludert Tornesvatnet i Haugesund og Bøvatnet + Tjøsvoldvatnet på Karmøy) og i Møre og Romsdal. Det er også mistanker om hekking i Sveio, Hordaland. Trolig er det disse lokale fuglene som tilbringer vinteren her, men det er heller ikke usannsynlig at noen av de overvintrende fuglene på Vibrandsøy kan komme fra Østlandet eller kanskje også Danmark og Sverige.
Havhest Fulmarus glacialis. Ett ind. 26/8. Sees så å si årlig, men uregelmessig, helst i sterk pålandsvind, men stundom også på blikkende stille maidager seilende over øya (!). Hekker nærmest på Urter, Karmøy og sannsynligvis på Ramholmane, Haugesund. Overvintrer pelagisk til havs.
Havsule Morus bassanus ble registrert 38 dager fra 31/3 til 3/11, med maks 31 ind. 14/9 og i snitt fem fugler disse dagene. Havsula sees stundom bemerkelsesverdig nær land og har til og med blitt sett glidende over Nordre Løvågen. Artens forflytningsmønster er en mellomting av trekk, spredning og nomadisme, og tilbringer hovedsakelig høst- og vintermånedene utenfor kystene av Vest-Europa fra Sør-Norge til Marokko.
Storskarv Phalacrocorax carbo ble loggført daglig, bortsett fra 29/5, 31/5 og 1/6. Høyeste antall, vårtrekk: 82 ind. 30/3 og høsttrekk: 251 ind. 26/8, 247 ind. 10/9 og 241 ind. 26/9. Med andre ord ingen massivt bra trekkdager bevitnet i år. I snitt ble det sett 34 fugler per dag. Det oppholder seg stort sett et tosifret antall storskarver i området året igjennom, bortsett fra mai - juni da bare et fåtall individer hviler og furasjerer her. Disse hører sannsynligvis alle til den sørlige underarten mellomskarv P. c. sinensis som sprer seg nordover og har begynt å hekke både på Bokn og Karmøy (kan de i fremtiden slå seg ned på Vibrandsøy?). Denne underarten ble dog med sikkerhet kun konstatert 23/4. Fuglene som overvintrer her og trekker forbi tilhører den atlantiske nominatunderarten som hekker fra Trøndelag og nordover.
En storskarv fanget ei svær flyndre 6/1 og strevde i tre kvarter med å svelge den hel (slik den pleier spise fisken), men måtte til slutt gi opp. Selv om flyndrene virker altfor store for skarvekjeften, klarer nesten alltid å svelge fisken.
Toppskarv P. aristotelis ble loggført daglig, om enn enkeltvis 20 dager, særlig i mai og i juli. Maks 22 ind. 16/1, 13 ind. 15/1, 12 ind. 21/1, 11 ind. 19/1 og 10 ind. 4/1, 12/1, 17/1, 18/1, 16/9 og 1/11. I snitt ble det sett fire fugler per dag. Nærmeste kjente hekkeplasser er Ramsholmane, Haugesund og Urter, Karmøy. Hekkefuglene i Rogaland trekker om høsten nordover, noen helt opp til Møre og Romsdal, mens andre igjen forblir innen hekkeområdet.
Toppskarven er en temmelig taus fugl, men en voksen hannfugl ytret tre korte, men kraftige og sure trompetaktige lyder i forbindelse med dykking 1/7.
Gråhegre Ardea cinerea er den meste typiske karakterarten på Vibrandsøy og sees i varierende antall året rundt, selv om det ikke foreligger mistanker om hekking inneværende år. I gjennomsnitt ble det daglig registrert 23 fugler per dag. Høyeste antall er: 61 ind. 21/1 og 26/11. Laveste antall ind. på en dekningsdag er: fem ind. 27/4 og 19/5. Det var 15 dager med 40 eller flere ind., fordelt på månedene fra januar til mars og september til desember. En stor del av de voksne gråhegrene overvintrer her i landet, mens hoveddelen av ungfuglene trekker til overvintringsområder i Europa, for eksempel i Danmark og på De britiske øyer, med hovedtyngden i Skottland.
Havørn Haliaeetus albicilla ble registrert 37 dager fordelt på følgende måneder; januar (11), februar (1), mars (2), mai (1), juni (1), august (2), september (8), oktober (3), november (7) og desember (1). Observasjoner av enkeltindivider utgjorde 31 av disse dagene, mens det fem dager ble sett to ind. Høyeste antall i år er tre ind. 3/1, da de også akrobatisk lekte med hverandre og ytret høylydte, knurrende lyder. Det er vanskelig å vurdere hvor mange individer dette dreier seg om året sett under ett, men det er nærliggende å anta at det dreier seg om et tosifret antall. Fuglene ble en rekke ganger også sett sittende i trærne på Varøy og ved én anledning, 16/1, kræsjet ei havørn med en strømledning på Åkerøy - men til alt hell bar den ikke preg av dette og fløy tilsynelatende uskadd videre. Ei voksen ørn fanget 7/1 en ubestemt stor fisk fra Vibrandsøysundet. Havørna hekker nærmest på Karmøy, i Sveio og på Kårstø. Fuglene streifer en del rundt utenfor hekkesesongen, spesielt ungfuglene, og en markert del av den finske og svenske bestanden trekker over til norskekysten vinterstid.
Fiskeørn Pandion haliaetus. Ett ind. 12/9, hvilket er det 3. funnet for lokaliteten. De første er: 30/4-2004 og 29/5-2008. Det gir alltid pustebesvær av begeistring å se denne fascinerende og lyse rovfuglen, og det vekker som regel oppstandelse blant andre fugler - selv om den utelukkende spiser fisk. Samtlige fiskeørner observert i området har flydd lavt og rolig over området, maifuglen tok til og med en runde rundt Nordre Løvågen. Har sin hovedutbredelse på Østlandet, er sjelden - men årlig på Vestlandet og overvintrer i Afrika.
Kongeørn Aquila chrysaetos ble observert 9/11 da en ungfugl (1K) kretset over øya ei stund før den gled sørover. Dette er det 4. funnet og det første om høsten. Voksne fugler er overveiende standfugler, mens ungfugler gjerne streifer litt rundt.
- Kongeørnfamilien - Aquila sp. Ei meget mystisk ørn fløy i glideflukt over området med meget krumme vinger og hengende hånd mot sør 3/9 klokken 1513. Drakten var svært mørk med et smalt lyst bånd mellom armdekkere og armsvingfjær. Den relativt korte stjerten var lysere innerst og på undergumpen. Denne observatør fikk øyeblikkelig en skrikørn-følelse (og senere på dagen kom det attpåtil en rapport fra Lista om noe som etter hvert er blitt til "en 3 K ubestemt skrikørn eller trolig hybrid småskrikørn x storskrikørn" - men denne fuglen kan muligens umulig være samme som ovennevnte ut i fra tidsperspektivet?). Konklusjonen kan like gjerne være ei abnorm kongeørn, men det er noe av spenningen med fugletitting - langt ifra alle fugler kan identifiseres (selv om du har de i hånda).
Fjellvåk Buteo lagopus. Ett ind. 21/9. Dette er det 5. funnet for øya. De sørnorske fuglene overvintrer helst i Tyskland, Polen og Tsjekkia, mens de nordnorske foretrekker Ukraina, Hviterussland, Ungarn og Tsjekkia.
Spurvehauk Accipiter nisus ble sett 67 dager fra nyåret til 23/4 og fra 23/8 og jevnlig ut året. Maks fem ind. 14/1 og tre ind. 4/9, 7/9, 21/10 og 2/11. Det ble registrert to ind. 13 dager og resten dreier seg om enkeltindivider. Det lille, men likevel oppsiktsvekkende markante rovfugltrekket over Vibrandsøy under gode trekkforhold var langt fra så smått imponerende som tidligere år. De norske spurvehaukene er i hovedsak trekkfugler, men en del velger en vintersesong med fyking fra fuglebrett til fuglebrett. Flere av disse kan dog tenkes å ha et opphav fra lenger nord og øst.
Hønsehauk A. gentilis er loggført hele 30 dager, hvilket er en rekordartet bra forekomst som skyldes store ansamlinger med byttedyr i de harde kuldeperiodene i år. Tangering av høyeste antall, hvilket er tre ind., ble gjort både 24/1 og 2/2. Ellers ble det sett to ind. 4/1 og 6/1. Resten av funnene dreier seg om enkeltindivider, og disse er spredt utover alle måneder, bortsett fra mai, juni og juli, men er som nevnt hyppigst i vintermånedene. De fleste voksne hønsehaukene oppholder seg i eller i nærheten av hekkeområdet året rundt, men ungfuglene trekker gjerne ut til kystområdene i Norge eller til Sør-Sverige det første leveåret. Noen fugler fra Nord-Sverige trekker ut mot norskekysten.
Tårnfalk Falco tinnunculus er protokollført med 21 observasjonsdager fra 22/3 til 21/10, med følgende funn per måned; mars (1), april (1), juni (1), juli (1), august (3), september (14) og oktober (1). Det ble maksimalt sett opptil fem ind. 4/9, tre ind. 5/9 og 6/9, og to ind. ved fire anledninger i august/september. De aller fleste tårnfalkene trekker ut av landet mot S-SV vinterstid, likevel er det unormalt at den ikke har blitt sett i området i år.
Vandrefalk F. peregrinus ble registrert 24 dager fordelt på følgende måneder: Januar (2), februar (1), mars (1), august (3), september (13) og oktober (4). Det ble sett tre ind. 25/9 og to ind. 26/2, 24/9, 26/9 og 29/9. Vandrefalkene bruker Vibrandsøy til aktiv furasjering og sitter også jevnlig i trær og følger med. De fleste norske fuglene vender falketannen sørover på kontinentet og i Storbritannia i september/oktober.
Dvergfalk F. columbarius. Tre observasjoner av enkeltindivider i år, først et vinterfunn, 12/1, deretter 2/9 og 10/9. For det meste årlig i området med få registreringer, utelukkende av enkeltindivid. Sjelden vinterstid, men enkelte fugler overvintrer i kyststrøk i Sør-Norge. De norske fuglene overvintrer i Vest-Europa.
Jaktfalk F. rusticolus. To funn i år, 9/1 og 12/1. Disse funnene utgjør 7. og 8. funnet for lokaliteten. Sistnevnte dreide seg om lys form, hvilket også ble observert 6/3-1994 (som kommer fra Island eller Grønland). Yngre fugler trekker gjerne ut mot kysten om vinteren.
Sothøne Fulca atra. Ett ind. 12/2. Dette er 3. funn for Vibrandsøy og det fjerde individet. Første funn ble gjort 6/3-1990. De fleste norske sothønene trekker trolig til De britiske øyene og det kontinentale Europa. Noen overvintrer, gjerne i fugledammer og noen ganger langs kysten.
Tjeld Haematopus ostralegus er registrert 61 dager og var daglig fra 12/3 til 30/8, utenom det ble den sett 15/1 (to ind.), 26/2 (ett ind.), september (8 dager), oktober (5) og 9/11 (to ind.). Maks 131 ind. 16/3 (inkluderte blant annet en vårtrekkende flokk som rastet på Sørhaugøy). Tre par hekket i år, første pullus (2) sett 22/6. Tjelden vår overvintrer fremfor alt på De britiske øyer, men som dere kan se, i mindre antall også hos oss - dette kan dog dreie seg om tjeld som kommer langt nordfra.
Sandlo Charadrius hiaticula er registrert 30 dager fra 25/3 til 9/11 (men ble bare sett få dager i mai, juni og oktober), gjennomsnittelig seks fugler per dag og maks 33 ind. 6/9 og 27 ind. 10/9. Hekker sannsynligvis rett nord for Tornesvatnet naturreservat. Ganske sjelden vinterstid og de fleste trekker til Vest-Europa og delvis til NV-Afrika.
Tundralo Pluvialis squatarola ble sett åtte dager fra 13/8 til 2/10, enkeltindivider bortsett fra to ind. 13/8 og 5/9. Er årlig i området i lite antall. Hekker på høyarktisk tundra i Russland. Overvintrer i Afrika og i mindre grad V-Europa.
Heilo Pluvialis apricaria er registrert 33 dager fra 30/3 til 5/10 (men ingen obs i mai og juni), gjennomsnittelig 16 fugler per dag og maks 61 ind. 8/9 og 10/9, 47 ind. 30/8 og 44 ind. 4/9. Trekker til V- og SV-Europa, uvanlig i Norge vinterstid.
Vipe Vanellus vanellus er loggført 39 dager fra 20/2 til 2/12, med maks 69 ind. 25/3 og i snitt fire fugler per dag. De fleste vipene trekker til De britiske øyer eller til Vest-Europa ned til den Iberiske halvøy, men noen få overvintrer sørvest i Norge (Haugalandet og framfor alt på Jæren).
Polarsnipe Calidris canutus ble sett sju dager fra 14/8 til 7/9, med maks 6 ind. 30/8 og til sammen 23 ind. Denne arktiske vaderen hekker hos oss fåtallig på Svalbard og sammen med høyarktiske, russiske fugler trekker de langs den norske kysten mot overvintringsstedene fra Vest-Europa til Vest-Afrika. Sees av og til raste i Nordre Løvågen.
Sandløper C. alba. En observasjon av tre ind. 29/9. Dette er det 8. funnet for Vibrandsøy. Også denne arten hekker hos oss bare på Svalbard, men trekker langs norskekysten mot overvintringsområdene i det kontinentale Europa, Storbritannia, den nordlige delen av Afrika, vider nedover langs vestkysten av Afrika og i enkelte tilfeller helt ned til Sør-Afrika. Det transatlantiske sandløpertrekket berører Norge, men Vibrandsøy har ikke prefererte furasjeringsmiljø og samtlige individer har således blitt sett trekkende direkte forbi.
Myrsnipe C. alpina ble registrert 26 dager fra 13/7 til 5/10, gjennomsnittelig 18 ind. per dag og maks 77 ind. 8/9, 73 ind. 7/9 og 56 ind. 6/9. Verken vår eller vinterfunn i år. De aller fleste myrsnipene trekker ut av landet til De britiske øyer og kystene nedover Europa.
Temmincksnipe C. temminckii. Ett ind. 5/8 og 19/8. Dette er de første observasjoner av denne arten i området. Denne snipa hekker nærmest på Hardangervidda og overvintrer i Afrika.
Dvergsnipe C. minuta ble registrert fire dager i august/september. Totalt 18 ind. Dvergsnipa er nesten årlig, hekker hos oss nærmest i Finnmark og overvintrer for det meste rundt Middelhavet og i Afrika.
Fjæreplytt C. maritima ble sett 15 dager, hovedsakelig seinhøst og vinter og var fraværende fra mars og frem til 26/8. Maks 29 ind. 20/2 og i snitt sju fugler per dag. Fjæreplytten hekker i fjellet og fuglene som overvintrer nord i landet er russiske, de som overvintrer på Haugalandet er fra Svalbard og de som overvintrer på østkysten av Storbritannia kommer i stor grad fra Hardangervidda.
Steinvender Arenaria interpres ble sett 30 dager, hovedsakelig på høsten og om vinteren, men også på våren og i tillegg med tre ind. 20/5. Ingen hekking i år. Maks 14 ind. 14/9 og 11 ind. 3/11 og i snitt tre fugler per dag. Steinvenderen hekker fåtallig langs hele kysten med unntak av store deler av Sørlandet. De norske fuglene trekker i stor grad ut av landet og overvintrer langs kystene av Europa og Nord- og Vest-Afrika. Mange russiske fugler passer kysten vår mot Middelhavsområdet, Rødehavet, Persiagulfen, samt øyer i og ved det Indiske hav. De som overvintrer på Haugalandet dreier seg stort sett om transatlantiske hekkefugler fra Grønland og Canada.
Strandsnipe Actitis hypoleucos ble registrert 42 dager fra 29/4 til 17/9, gjennomsnittelig fem fugler per dag og maks på 41 ind. 26/8, 21 ind. 29/8 og 17 ind. 15/8. Det har flere år vært sterk mistanke om hekking på Vibrandsøy, så også i år. Strandsnipa overvintrer hovedsakelig på den Iberiske halvøy.
Grønnstilk Tringa glareola er protokollført med hele tre observasjoner av enkeltindivider; 5/5, 13/8 og 21/8. Den første augustfuglen landet, de andre fløy over. Arten er bare sett i området to ganger før, 2/8-2004 og 3/8-2009. Grønnstilken opptrer svært sparsomt på Vestlandet og overvintrer i Afrika.
Skogsnipe T. ochropus. To funn, 21/7 og 23/8, der førstnevnte funn dreide seg om to ind. Arten er årlig i området i lite antall. Overvintrer fra England og sørover helt til Afrika.
Rødstilk T. totanus er registrert 39 dager, nesten daglig fra 16/4 til 10/9, med følgende datoer utenom; 4/1, 21/9, 24/9, 29/9, 5/10 og 9/11. Maks åtte ind. 6/9 og sju ind. 4/9. I snitt ble det sett to fugler per dag. Rødstilken hekket sannsynligvis med ett par i år, da det var mye spetakkel og regelmessig spillflukt. Den trekker til De britiske øyer, Danmark og Nederland om vinteren. De fuglene som treffes her da tilhører mest trolig den noe større islandske underarten T. t. robusta (som også hekker på Færøyene).
Sotsnipe T. erythropus. Tre funn av enkeltindivider; 13/8, 4/9 og 21/9. Er så å si årlig med 1-3 observasjoner. Sotsnipa hekker i østre deler av Finmark og inn i Russland. De trekker til Sør-Europa og Afrika, og sees så å si årlig på Vibrandsøy med 1-3 observasjoner. Kuriøst nok har de en snerten, todelt plystrende lokkelyd (som av og til kan tas for et entusiastisk menneske).
Gluttsnipe T. nebularia er loggført ni dager, en om våren, 5/5, og resten i tidsrommet 21/7 til 26/8. Maks tre ind. 13/8. Gluttsnipa hekker i fjellet, er årlig i området og trekker til Afrika.
Brusfugl Philomachus pugnax er registrert fem dager fra 16/7 til 10/9 med maks 11 ind. 6/9. Totalt ble det notert 24 individer. Arten er så å si årlig i området. Har nesten forsvunnet som hekkefugl i Sør-Norge og går sterkt tilbake nordover. Denne karismatiske skapningen overvintrer hovedsakelig i Afrika.
Svarthalespove Limosa l. Ett ind. 2/10, hvilket er funn nr. 2 for området. Det første funnet ble gjort 6/8-2008. Svarthalespovene som har opptrådt i området er enten de som hekker i Norge, på Jæren og enkelte steder fra Møre og nordover, eller på Island. Underarten L. l. islandica holder til i Nord-Norge og på Island. Overvintrer i Vest-Europa og i Afrika.
Lappspove L. lapponica ble registrert seks dager i år, fra 13/8 til 14/9, med totalt 11 ind. Arten blir sett årlig i området, men varierer i antall. Lappsoven hekker i Troms, Finnmark og videre østover i det nordlige taigabeltet i Russland. Overvintrer i Vest-Europa og Vest-Afrika.
Storspove Numenius arquata er loggført 51 dager, hovedsakelig fra 18/3 til 2/10, men med følgende tilleggdatoer 6/1, 19/1, 30/10, 6/11 og 1/12. Maksantall er 34 ind. 12/4 og 20 ind. 13/8. I snitt ble det sett tre fugler per dag. Et par viste oppførsel som kan indikere hekking i år også. Storspoven overvintrer med noen få individer på sørvestlandet, mens de aller fleste trekker til De britiske øyer og videre sørover.
Småspove N. phaeopus ble sett fem dager spredt på følgende datoer (med antall i klamme): 29/4 (3), 12/5 (1), 19/5 (1), 13/7 (2) og 21/8 (2). Småspoven hekket tidligere på Karmøy, men er nå utdødd. Den er sjelden i Europa vinterstid, og de fleste overvintrer langs kystene i Afrika.
Rugde Scolopax rusticola ble sett fire dager; 4/1, 17/1, 30/11 og 1/12. Enkeltindivider alle dager, bortsett fra to ind. i november. Er ikke årlig i området og sees helst i forbindelse med kuldeperioder da de trekker inn mot tettbebygde strøk (hvor det er varmere). De fleste rugdene trekker til De britiske øyer i november/desember, men noen overvintrer på sørvest i landet og omkommer gjerne av sult eller blir energiløse og avmagrede tatt av våre kjæledyr.
Enkeltbekkasin Gallinago g. er registrert 29 dager, de fleste i perioden 5/8 til 9/11, men med følgende tilleggsdatoer; 17/1, 25/3 og 30/3. Maks 11 ind. 13/8 (som landet samlet på Åkerøy) og sju ind. 5/9. I snitt ble det sett to fugler per dag. Enkeltbekkasinen kan overvintre i lite antall i kysttraktene av Sør-Norge, men de fleste trekker til V- og S-Europa.
Kvartbekkasin Lymnocryptes minimus. Ett ind. 9/11, hvilket er det sjette funnet for lokaliteten. Kvarbekkasinen hekker i nordlige Fennoskandia og sees under trekker i Sør-Norge i oktober-november mot Nordsjø-landene, Middelhavsområdet, Sør for Sahara, India og helt til Sørøst-Asia.
Storjo Stercorarius skua. Ett ind. 7/7 og 29/7. Arten har vært sett hvert år siden 2005, utenom 2007. Storjoen hekker på Møre, i Finmark og på Svalbard og Jan Mayen. De overvintrer til havs i Nord-Atlanteren.
Tjuvjo S. parasiticus. Ett ind. 16/9. For det meste årlig med 1-4 observasjoner pr år. Tyvjoen har utdødd som hekkefugl på Haugalandet, men hekker fremdeles sparsomt og spredt langs kysten vår, på Svalbard (og østover inn i Russland). Overvintrer hovedsakelig sør for ekvator.
Hettemåke Chroicocephalus ridibundus ble registrert daglig, men dette dreide seg ved et knippe tilfeller, både vinterstid og enkelte sommerdager, utelukkende om ett ind. I gjennomsnitt ble det sett 13 fugler per dag og maks 61 ind. 30/3 og 59 ind. 2/10. Nærmeste hekkelokalitet er Bøvatnet på Karmøy. Første årsunge sett på Vibrandsøy 16/7 i år. De aller fleste norske hettemåkene overvintrer trolig utenlands, enkelte helt sør til Vest-Afrika. Det er sannsynligvis flest svenske, finske og til dels russiske fugler som sees på Vibrandsøy om vinteren.
Fiskemåke Larus canus er daglig på Vibrandsøy med et gjennomsnitt på 60 fugler per dag. Maksimumsnoteringen er 305 ind. 31/3 og trekktoppen denne våren var altså heller beskjeden. Sommertopper: 46 ind. 6/7 og 34 ind. 19/5. Høsttopper: 136 ind. 30/9 og 126 ind. 13/10. Vintertopp: 92 ind. 26/2. Det laveste antallet som ble registrert i år var for øvrig 16 ind. 2/6. I år hekket det ingen fugler på øya (men 2+2 pullus vokste opp på Svinholmen på naboøya, Hasseløy). Ei svært mørk - og mørkstjertet - fiskemåke observert 1/11. Fiskemåka forflytter seg stort sett i en sørvestlig retning etter endt hekking og bestandene fra Finland og Vest-Russland overvintrer i Norge i varierende grad, avhengig av været. Den litt større underarten L. c. heinei som hekker øst for Moskva overvintrer i sørlige deler av Skandinavia, men er ikke med sikkerhet påvist i Norge ennå (og bortsett fra ekstremt store individer er den nærmest umulig å identifisere).
Gråmåke L. argentatus er daglig året rundt på Vibrandsøy og har et gjennomsnitt på 114 fugler per dag. Høyeste antall registrert i år er 822 ind. 16/9, 467 ind. 5/10 og 307 ind. 21/1. Det laveste antallet er 16 ind. 1/6. To gråmåker kopulerte 11/6, men nærmeste hekkeplass er sannsynligvis Skåreholmen. Flygedyktige årsunger sett fra 30/7. Våre nordlige gråmåkene trekker helt eller delvis mot sør, mens for eksempel engelske gråmåker trekker i alle mulige retninger. Det foreligger ingen systematiske trekktellinger av gråmåker ettersom det er vanskelig å vurdere hva som er lokale streif og direkte trekk. Nevneverdig er dog 45 ind. som virvlet seg nordover i stor høyde 22/3. Bestander fra Russland og rundt Østersjøen trekker inn i Norge om vinteren. Kuriøst nok krysset ei dansk gråmåke Skagerrak - Norge seks ganger frem og tilbake i løpet av en vinter.
Sildemåke L. fuscus er protokollført 82 dager fra 12/3 til 3/11. Maks 56 ind.13/8. I gjennomsnitt ble det sett 20 fugler per dag. Ingen hekkeindikasjoner i år, og første årsunge registrert 13/8. Sildemåke med bred, rød ring på venstre fot 3/6, ikke avlest. Sildemåka er for oss en utpreget trekkfugl og er sjelden i Norge vinterstid. Overvintringsstedene for underarten som holder til hos oss, L. f. intermedius, er kystene av Sørvest-Europa til Nordvest-Afrika.
Svartbak L. marinus er daglig året rundt på Vibrandsøy og har et gjennomsnitt på 49 fugler per dag. Høyeste registrerte antall er 242 ind. 16/9, 212 ind. 5/10 og 129 ind. 1/10. Det laveste antallet er 10 ind. 11/6. Ingen indikasjoner på hekking i år, første juv ikke sett før 5/8. Mange av svartbakene som hekker lengst i nord trekker sørover langs vestkysten av Norge og overvintrer nedover Nordsjøkystene. Også en del fugler fra Sør-Norge flytter sørover, men kortere enn de nordnorske fuglene. Store deler av fuglene fra Kolahalvøya i Russland overvintrer langs norskekysten.
Polarmåke L. hyperboreus. En 2 K 16/2 og en 1 K 10/11. Arten er omtrent årviss i området. Denne hekker hos oss på Jan Mayen og Svalbard, og overvintrer på Grønland, Island, Færøyene, Shetland, langs kysten av Norge (hovedsakelig i Nord-Norge) og Russland. Dens noe mindre slektning grønlandsmåke L. glaucoides sees så å si årlig på Vibrandsøy, men har riktignok uteblitt i år. Denne hekker på Grønland og i Canada, men overvintrer på Island og de nordøstlige delene av Nord-Amerika. Et mindre antall fugler når De britiske øyer og Vest-Europa.
Krykkje Rissa tridactyla er loggført med 18 registreringsdager, fordelt på januar (1), mars (1), april (1), mai (1), juli (1), august (1), september (5), oktober (4) og november (3). Maks fire ind. 14/9 og 4/11, ellers ble det sett enkeltindivider ved elleve tilfeller og resten to individer. Krykkja lever pelagisk over store deler av Nord-Atlanteren sør til 30-40 grader nord i vinterhalvåret.
Dvergmåke Hydrocoloeus minutus ble registrert sju dager i år, seks av dem i perioden 21/9 til 12/10. Utelukkende enkeltindivider i år. Ett vinterfunn: 4/1 (2 K), det 5. vinterfunnet på lokaliteten. Er årlig i området. Hekker på Jæren, men ikke årlig. De skandinaviske dvergmåkenes viktigste overvintringsområde strekker seg trolig fra Nordsjøen og Irskesjøen, langs lysten av Vest-Europa til Middelhavet, Nildeltaet og langs kysten av Marokko - men et mindre antall fugler overvintrer også i Svartehavet, Kaspihavet og i Østersjøen.
Makrellterne Sterna hirundo ble sett 31 dager fra 29/4 til 8/10 med et snitt på 17 fugler per dag og maks 47 ind. 29/7 og 44 ind. 21/7. Ingen indikasjoner på hekking i år, men første årsunge sett 16/7 (meget flygedyktig). Norske makrellterner overvintrer nær kysten av Sør-Afrika.
Rødnebbterne S. paradisaea ble sett 35 dager fra 6/5 til 2/10 med et snitt på 16 fugler per dag og maks 176 ind. 20/5 og 56 ind. 2/6. Ingen indikasjoner på hekking, første årsunge ikke sett før 6/8. Norske rødnebbterner, inkludert de som hekker på Svalbard, overvintrer til havs utenfor Sør-Afrika og videre sørover til den Antarktiske drivisen.
Svartterne Chlidonias niger. En 1 K ble observert 1/10. Første funn for lokaliteten. Svartterna er sjelden og hekker ikke i Norge, men sees årlig, særlig på Jæren. Dette funnet er ganske seint på året da de fleste funn blir gjort fra mai til september. Hekker nærmest i Sverige, Danmark og Finnland. Overvintrer i Afrika.
Alkekonge Alle a. ble registrert åtte dager i tidsrommet 16/10 til 24/11, maks 10 ind. 4/11 og ellers ett til fire individer. Alkekongen hekker i Norge utelukkende på Svalbard (som sammen med Grønland utgjør over 90 % av verdenspopulasjonen). De viktigste overvintringsområdene er til havs utenfor det sentrale Norge, Nordsjøen og Skagerrak. Biometriske målinger viser at i hvert fall enkelte alkekonger langs norskekysten vinterstid stammer fra Franz Josef Land i Russland. Samtlige gjenfunn av fugler fra Svalbard er gjort sørvest på Grønland, bortsett fra to på Island.
Lunde Fratercula arctica. Ett ind. 7/7. Dette er det fjerde funnet og det tredje året det blir sett lundefugl på Vibrandsøy. Denne vidunderlig vakre alkefuglen hekker nærmest på Ferkingstadøyene på Karmøy (som er en av de sørligste koloniene i landet). Utenfor hekketiden er lunden ekstremt pelagisk, er utbredt over store havområder og påtreffes bare fåtallig og lite regelmessig i kystnære farvann. Mange britiske lunder overvintrer i Nordsjøen, inkludert kysten av Sør-Norge, mens flere satellittmerkede fugler fra Røst stakk nordøstover og overvintret i Barentshavet etter hekketiden.
Teist Cepphus grylle ble registrert 15 dager godt spredt over samtlige måneder bortsett fra mars og juli. Maks to ind. 16/1, 14/9, 3/11, 4/11 og 12/11, ellers enkeltindivider. En årsunge svømte rundt i Nordre Løvågen 19/8. De fleste voksne teistene oppholder seg sannsynligvis nær hekkeplassene året rundt, mens ungfugler kan bevege seg noe mer. Det foreligger noen få utenlands funn av norskmerka fugler i Sverige, Danmark og Frankrike. Enkelte fugler fra Murmansk er funnet langs norskekysten.
Lomvi Uria aalge. Fem funn av enkeltindivider: 8/2 (Finn Morten Jacobsen), 30/3, 14/9, 25/9 og 12/11. Forekomsten er like dårlig som den har vært de siste årene og arten er nettopp blitt oppført som direkte truet (EN) på Norsk Rødliste. Lomviene som hekker i Rogaland trekker enten nordover langs kysten eller sørover mot Sørlandskysten og Skagerrak hvor de overvintrer med fugler fra Storbritannia og Færøyene. Mange utenlandske fugler, særlig yngre, overvintrer nord til Finmark og i Barentshavet.
Alke Alca torda ble sett sju dager enkeltvis; 16/1, 12/2, 20/2, 7/7, 14/9, 24/9, 2/10. Dette er noe bedre enn normal forekomst. De fleste europeiske fuglene sprer seg utover Nordsjøen, farvannet vest for Storbritannia, Biscayabukta og sør til det vestlige Middelhavet.
Bydue Columba livia var. domestica. Denne fremavla og forkvakla arten spiser all fuglebrettmaten rundt i byen på småfuglenes bekostning, formerer seg året rundt, skiter og etser i stykker viktige kulturminner og vanlige hus og sprer sykdommer og parasitter. Uttrykket flygende pestrotter er en treffende betegnelse. Heldigvis ser du ut til at den ikke hekket på Vibrandsøy i år, men den ble av og til sett sittende på eller i noen av de eldre sjøhusene. For det meste ble den dog observert i flukt eller i parringsdisplay over søndre del av øygruppen. Dette er trolig deler av hekkebestanden i Hansavåg på Hasseløy. Maks 37 ind. 10/11 og 31 ind. 6/9.
Skogdue C. oenas. Ett ind. 1-2/10. Dette er funn nr. 2 på Vibrandsøy, og det første ble gjort 3/5-1995. Er sjelden, men nesten årlig i Rogaland. Hekker hos oss på sørøstlandet og overvintrer i V- og SV-Europa.
Ringdue C. palumbus ble loggført 86 dager, daglig fra 12/3 til 1/11, og med følgende datoer utenom; 16/1, 5/11, 10/11, 19/11 og 25/11. I snitt ble det sett 17 fugler per dag, maks 145 ind. 1/10 og 102 ind. 24/9. Mulig hekkeforsøk i år. Ringdua har tidligere blitt konstatert hekkende på Vibrandsøy, noen får overvintrer i Norge, mens resten trekker til vestkysten av Europa sør til Frankrike. Det er ikke urimelig å anta at en del svenske ringduer inngår i den norske vinterbestanden, selv om dette ikke er verifisert.
Tyrkerdue Streptopelia decaocto ble loggført 65 dager, altså omtrent halvparten av dekningsdagene, hvilket vil si tilsvarende normal opptreden (selv om arten sannsynligvis er innom øya daglig). I snitt ble det sett to fugler per dag og maks fire ind. 25/9 og 1/11. Det foreligger hekkefunn fra Vibrandsøy, men det er ingen indikasjoner på det i år. Nord-Karmøy og Haugesund sentrum har en felles bestand der fugler jevnlig utveksles frem og tilbake - og fuglene mellomlander ofte både på Vibrandsøy og Hasseløy. Tyrkerdua ekspanderte sin utbredelse inn i Europa via Tyrkia i de første tiårene av 1900-tallet og ankom Norge for rundt seksti år siden. Den er opprinnelig en klassisk trekkfugl, men har på grunn av sitt samspill med mennesket H. sapiens s. utviklet seg til en standfugl. Tyrkerdua er hardfør, men mange fugler bukker under i kalde vintre. Ungfugler kan vandre en del rundt, og det var også disse som ledet an under den store ekspansjonen nordvestover som nevnt ovenfor.
Turteldue S. turtur ble observert 7/10. Dette er det 2. funnet på Vibrandsøy og det første ble gjort i fjor, 12/5. Arten er sjelden og hekker ikke i Norge. Eneste populasjon i Norden er i Danmark. Den er også utbredt i England. Overvintrer sør for Sahara.
Gjøk Cuculus canorus ble sett enkeltvis ved tre anledninger i år, 12/5, 31/5 og 1/6. Ingen syngende gjøker i år. Er årlig innom området. Overvintrer i tropisk Afrika.
Hubro Bubo bubo. Ett ind. satt på Åkerøy 8/12, men ble skremt bort av en hærskare av kråker. Det 5. funnet av Europas største ugle på øya.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar