Dette er del to av rapporten om fuglelivet på det som med fellesnavn omtales som Vibrandsøy.
Tårnseiler Apus a. ble registrert 22 dager fra 12/5 til 12/9. Maks 19 ind. 5/8, 16 ind. 1/7 og 12 ind. 14/7, ellers under ni individer. Overvintrer i Sør-Afrika.
Gråspett Picus canus ble sett enkeltvis to ganger, 30/8 og 9/10. Opptrer årlig i området noen få dager, for det meste i høstsesongen. Gråspetten streifer en del rundt utenom hekketiden og mange trekker ut til kysten om vinteren. På Utsira er den uhyre sjelden, mens den årlig sees på Røvær seinhøstes.
Dvergspett Dendrocopsis minor. Tre funn av enkeltindivider; 4/9, 10/10 og 23/10. Dvergspetten ble først påvist på lokaliteten i 2003, og deretter sett en eller flere ganger i 2006 og 2008. Dvergspetten betegnes hovedsakelig som en standfugl, men enkelte år oppstår det vandringer sørvestover. Dette dreier seg trolig om østlige fugler, kanskje fra Russland via Finland og Sverige. Fuglene som er blitt sett på Vibrandsøy kan dog like gjerne være hekkefugler fra Haraldsvang naturpark.
Sanglerke Alauda arvensis er oppført med 35 registreringsdager fra 2/3 til 18/11, men var fraværende fra 5/5 til 4/9. Maks 28 ind. 25/3 og 27 ind. 8/10, ellers for det meste under tosifret antall. De norske sanglerkene antas å overvintre langs vestkysten av det kontinentale Europa sør til Den iberiske halvøy. Noen få overvintrer på sørvestlandet.
Sandsvale Riparia r. ble registrert 10 dager fra 30/4 til 6/9. Maks tre ind. 14/8. Sandsvala overvintrer i tropisk Vest-Afrika.
Låvesvale Hirundo rustica ble sett 62 dager omtrent hver dag fra 16/4 til 9/10. Maks 182 ind. 13/9 og 132 ind. 6/9. I snitt ble det registrert 29 ind. pr dag. Overvintrer i Sør-Afrika.
Taksvale Delichon urbicum ble registrert 17 dager fra 29/4 til 10/9. Maks 11 ind. 19/8 og seks ind. 13/8, ellers fire eller færre individer. De skandinaviske taksvalene overvintrer i Zambia, Zimbabwe og Sør-Afrika.
Tartarpiplerke Anthus richardi ble observert 30/9, hvilket er det 2. funnet på Vibrandsøy. Det første funnet kom 1/10 i fjor. Dette er en ganske sjelden sibirsk art som likevel opptrer regelmessig i svært lite antall i kysttraktene av Sør-Norge hver høst. Kuriøst nok har den en lyd som kan minne sterkt om en gråspurv.
Skjærpiplerke A. petrosus er en karakterart og daglig på Vibrandsøy året rundt og har en fast hekkebestand på 3-4 par. I snitt ble det sett åtte fugler per dag. Høyeste notering er 32 ind. 13/9 og 22 ind. 19/10. Om vinteren (des. - feb.) ble det i snitt sett tre overvintrende fugler per dag. De skandinaviske og nordvestrussiske skjærpiplerkene utgjør en egen underart A. p. littoralis og denne underarten er vanlig om vinteren på De britiske øyer. Sannsynligvis er mange av skjærpiplerkene som overvintrer langs kysten russiske trekkfugler.
Heipiplerke A. pratensis ble registrert 81 dager (daglig) fra 19/3 til 4/11, med et snitt på 43 fugler per dag (som dog til en viss grad beror på dager med tallrikt trekk). Det hekket 4-5 par på Vibrandsøy i år, en nedgang på 2-3 par fra i fjor. Maksimumsnoteringer under trekket i år; 330 ind. 6/9, 296 ind. 13/9 og 259 ind. 8/10. Det ble ikke gjort noen vinterfunn i år. Norske heipiplerker overvintrer sør til Nord-Afrika, men mange trekker bare til sørlige deler av De britiske øyer og Belgia. Det finnes absolutt ingen holdepunkter for hvor den lille norske vinterbestanden hekker.
Trepiplerke A. trivialis hadde med sine 21 observasjonsdager et veldig bra år, også kvantitativt sett med hele 26 ind. 19/8, 23 ind. 4/9 og 22 ind. 5/9. Vårens første fugl ble registrert så tidlig som 29/4 og det foreligger også et sjeldent sommerfunn 1/7. Høsttrekket innledes 5/8 og avsluttes 10/9. I snitt ble det sett sju fugler per dag, hvilket er oppsiktsvekkende bra, spesielt med tanke på at trepiplerketrekket tradisjonelt sett har en sørøstlig retning ut av Norge. De viktigste overvintringsområdene for skandinaviske fugler antas å være i Sentral- og Øst-Afrika.
Linerle Motacilla alba ble sett 65 dager (daglig) fra 30/3 til 9/10. I snitt 13 fugler per dag og maks 47 ind. 19/8 og 46 ind. 10/9. Det hekket ett par i år også. Våre linerler trekker i en sørlig til sørøstlig retning og det finnes høstgjenfunn fra Italia (4), Sverige (2), Danmark (2), Bulgaria (2), Libanon (1), Tyrkia (1) og Tyskland (1), mens vinterfunn er fra Israel (4), Egypt (3), Hellas (1), Italia (2), Russland (1) og Tyrkia (1).
Svartryggerle M. a. yarrellii. Ett ind. 18-19/3. Det 6. funnet av denne britiske underarten på lokaliteten.
Gulerle M. flava ble sett med ett ind. 19/8, 21/8, 31/8, 4/9, 5/9, 6/9 og to ind. 7/9. Det desidert beste året for arten i området noensinne! Fra før er gulerla registrert med ett til tre funn i 1993, 1999, 2006, 2008 og 2009. Norske gulerler overvintrer i tropisk Afrika, sørøst til Kongo og Zambia og sørover til Sør-Afrika.
Vintererle M. cinerea ble registrert 29 dager. Det foreligger to vårfunn; ett ind. 1/4 og 20/4. Høsttrekket innledes 30/8 og forløper frem til 3/11 med et snitt på to fugler per dag og maks åtte ind. 29/9 og fire ind. 21/9 og 8/10. De aller fleste vintererlene trekker ut av landet mot sørvest i Sentral- og Vest-Europa.
Sidensvans Bombycilla garrulus ble sett 13 dager, to i januar, seks i oktober og fem i oktober. I snitt ble det sett 13 fugler per dag og maks 47 ind. 21/10. Sidensvansen har nærmeste faste hekkebestand helt øst i Finnmark, men opptrer enkelte år invasjonsartet i Sør-Norge. Mange av disse fuglene har sin opprinnelse fra de nordlige og øde barskogene i Russland.
Jernspurv Prunella modularis ble registrert 37 dager fra 1/4 til 30/10, men var fraværende hele mai og frem til midten av august (ergo ingen mistanker om hekking i år, selv om et ind. sang 27/4 og lokket 30/4). I snitt ble det sett tre fugler per dag og maks 12 ind. 10/9 og 10 ind. 5/9. Noen ytterst få jernspurver kan overvintre i Norge, men stort sett alle trekker ut av landet og mange krysser de 500 km over Nordsjøen til Storbritannia. Resten trekker via Sverige til Danmark, hvor de fortsetter langs vestkysten av det kontinentale Europa til overvintringsplassene i Frankrike eller Spania.
Rødstrupe Erithacus rubecula ble sett så å si samtlige dager, men vinterstid og om sommeren dreide det seg bare om 1-4 fugler. For første gang ble rødstrupen bekreftet som hekkefugl på Vibrandsøy i år, og små rødstruper kom til verden i et rotvelt i skogen på Varøy. Minst to unger ble matet 20/5. Det er utelukkende fra midten av september til begynnelsen av november at den opptrer i tosifrede antall. Høyeste notering i år er 26 ind. 19/10 og 23 ind. 8/10. En del rødstruper overvintrer i Norge, framfor alt i sørvestlige deler av landet, mens de fleste trekker til England og mange trekker videre til Den iberiske halvøy og Nord-Afrika. Slik det gjelder for så mange andre arter, er det spekulert i om det også finnes en del russiske rødstruper som tilbringer vinteren i Norge, men dette gjenstår å se.
Blåstrupe Luscinia svecica var den første nye arten på den etter hvert respektable fuglelista til Vibrandsøy dette fantastiske året. En helt ubeskrivelig vakker hannfugl ble sett rastende i skogholtet på Varøy i morgentimene 31/5. Blåstrupen hekker i fjellheimen og blir kalt for "Nordens nattergal" på grunn av sin praktfulle, klare og melodiske sang. Den kan også imitere dyrebjeller perfekt (inkl reinsdyrbjeller) og blir av mange omtalt som "bjellefuglen". Fra Utsira, der den årlig sees i mindre antall, rapporteres det om stadig færre observasjoner. Kanskje er det limpinnefangst av trekkende fugler i Middelhavet eller ustabilitet i næringstilgangen i overvintringsområdene, fra SØ-Afrika til India, som påvirker arten negativt?
Steinskvett Oenanthe o. ble sett 57 dager fra 12/4 til 14/10. Det hekket minst fire par i år. I snitt ble det registrert sju fugler per dag. Maks 23 ind. 29/4 og 21 ind. 6/5. Steinskvett overvintrer i Vest-Afrika.
Buskskvett Saxicola rubetra er oppført med to funn av enkeltindivider vår og høst, 6/5 og 14/8, og dette må regnes som litt under normalen. Buskskvetten overvintrer stort sett sør for Sahara, men kan også tilbringe vinteren i Irak eller i Algerie.
Måltrost Turdus philomelos ble registrert 39 dager 22/3 til 25/11, men var fraværende fra ultimo april til ultimo august, og ble dessuten bare sporadisk sett i november. I snitt ble det loggført 17 fugler per dag, mens maksantallet ble 439 ind. 9/10. Måltrosten er sjelden i Norge vinterstid, men Vibrandsøy har en rekke vinterfunn av arten. Stort sett alle trekker via De britiske øyer til de viktigste overvintringsplassene i Frankrike, Spania og Portugal.
Rødvingetrost T. iliacus ble registrert 71 dager og ble sett i alle måneder, bortsett fra juni og desember. I snitt ble det sett 36 fugler per dag og høyeste notering ble 1764 ind. 9/10. Trekket går på bred front over Nordsjøen. En del flyr over til De britiske øyer, mens andre trekker ned mot kontinentet. Noen få fugler overvintrer langs kysten av Vestlandet og eksempelvis hele 24 ind. ble sett 9/1 på Vibrandsøy.
Gråtrost T. pilaris ble sett nesten daglig med et snitt på 38 fugler per dag. Høyeste notering er 733 ind. 21/10. Gråtrosten er en forhenværende hekkefugl som i dag trolig utelukkende bruker Vibrandsøy som furasjeringsområde i hekketiden (dette er fugler fra Haugesund sentrum som flyr i skytteltrafikk via Hasseløy). Likevel bør det nevnes om en gråtrost som varslet kraftig på kråke 16/7 (Varøy). Mange av fuglene som prøver å overvintre i Norge, antas å være av skandinavisk og russisk opprinnelse, mens ringmerkingsfunn viser at svært mange norske fugler overvintrer på De britiske øyer og resten tilbringer vinteren i de vestlige deler av kontinentet.
Svarttrost T. merula er daglig i området med et snitt på 12 fugler per dag og maks 54 ind. 9/10, 48 ind. 29/9 og 47 ind. 26/9. To par hekket i år også, første årsunger sett fra 2/6. Svarttrosten er i hovedsak trekkfugl, men ikke uvesentlige mengder velger i det minste å forsøke å overvintre i Norge. Mest trolig er dette norske hekkefugler, men ringmerkingsgjenfunn viser at det også er et visst innslag av hekkefugler fra andre nordiske land, faktisk også fra Danmark (!). I januar og februar var det på Vibrandsøy i snitt åtte overvintrende fugler per dag, og det samme gjaldt desember. De fleste norske trekkfuglene overvintrer i Storbritannia.
Hagesanger Sylvia borin ble sett enkeltvis 6/9. Dette er det tredje funnet for området, og arten har tidligere blitt registrert enkeltvis med ett funn i mai eller juni i 2004, 2005 og 2009. Årets funn er det første høstfunnet. Hagesangeren overvintrer i det vestlige og sentrale Afrika.
Munk S. atricapilla er oppført med 22 observasjonsager, inkludert ett vinterfunn, 7/1. Neste funn er 29/4 og resten av funnene fordeler seg slik; mai (1), juli (2), august (3), september (10), oktober (3) og november (1). Høyeste antall er seks ind. 26/9 og tre ind. 6/9. Ellers ble det sett to ind. fire ganger og resten er enkeltindivider. Noen ytterst får munker overvintrer i Norge, mens de aller fleste trekker til Storbritannia og Middelhavsområdet.
Tornsanger S. communis ble sett 25 dager og sammenhengende fra 5/5 til 19/8 med et gjennomsnitt på tre fugler per dag. Maksnoteringen er seks fugler 4/6. Ett eller to par hekket i år. Tornsangeren overvintrer i Vest-Afrika mot øst til Sudan, Kongo, Uganda og sørover til Botswana.
Møller Sylvia curruca er notert med tre funn av enkeltindivider spredt fra 29/5 til 7/9 og 29/9. Den førstnevnte datoen dreier seg om en hannfugl som sang på sør utelukkende denne dagen. Den første septemberfuglen hadde tilhold i Varøyskogen, mens den andre oppholdt seg i en liten busk på Gardsøy. Mølleren ble tillagt lokalitetslista i 2004 og har, bortsett fra i 2007 da den ikke ble observert, blitt registrert årlig, og syngende i lengre perioder både i 2004 og 2008. Munken overvintrer i den nordøstre delen av Afrika, i hovedsak Sudan og Chad, men også i Egypt.
Løvsanger Phylloscopus trochilus ble registrert 44 dager fra 27/4 og sammenhengende frem til 9/9, og deretter sett 12/9, 14/9 og med årets siste observasjon 30/9. Minst ett par hekket i år, kanskje til og med tre og fire ganger så mange. I snitt ble det sett ni fugler per dag og det ble talt opp 26 ind. 5/8, 13/8 og 23/8. Løvsangerne våre overvintrer langs nordkysten av Guineabukta, spesielt på Elfenbenskysten, Togo og Ghana.
Gransanger P. collybita er loggført 56 dager fra 12/4 til 12/11, men var fraværende fra slutten av mai til slutten av juni, og dessuten fraværende i siste del av oktober. I snitt ble det sett fire fugler per dag, og maks 10 ind. 13/9. Gransangere synger årlig i perioder i løvskogen på Varøy, men det er ikke godt å si om det blir noe på dem. Norskmerkede gransangere overvintrer i landene rundt den vestlige delen av Middelhavet, der spesielt Algerie peker seg ut. Seine høstfunn og overvintrende gransangere dreier seg om nordlige populasjoner og innimellom sibirske eller sibirsklignende fugler (særlig hva lokkelyd angår).
Fuglekonge Regulus r. ble protokollført 44 dager; 15/1 og fra 21/7 til 1/12. I snitt ble det registrert åtte fugler per dag og maks 42 ind. 9/10 og 24 ind. 8/10. Fuglekongen er en delvis trekkfugl og mange trekker til Storbritannia, Sentral-Europa og Spania. En god del Nord-Skandinaviske og til dels russiske fuglekonger trekker til Sør-Norge og Sør-Sverige.
Gjerdesmett Troglodytes t. ble sett 88 dager, men var fraværende mellom 20/4 og frem til 14/8, ellers så å si daglig. Om vinteren varier det fra dag til dag mellom ett til tre ind. Fra 8/10 til 6/11 var opptrådte den stort sett i tosifret antall, i snitt fjorten fugler per dag, og maks 25 ind. 30/10. Svært mange gjerdesmett trekker ut av landet til Sør-Sverige, Danmark og videre sørvestover langs kysten av Nordsjøen. Det er antatt at trekkende individer på Færøyene er fugler fra Norge, men dette er ikke bekreftet. Det finnes flere svenske funn av engelskmerkede gjerdesmetter.
Gråfluesnapper Muscicapa striata er notert med to ind. 31/5. Første gang denne fluesnapperen ble registrert på øygruppen vår var så seint som i fjor, med enkeltindivider 29/5 og 25/8. Norske gråfluesnappere overvintrer sør i Afrika.
Svarthvitfluesnapper Ficedula hypolecua ble sett enkeltvis to ganger i år, 6/7 og 6/9. Førstnevnte dreide seg om en småpludrende hannfugl. Er nesten årlig i området en dag eller to. Svarthvitfluesnapperne våre overvintrer i Sentral-Afrika sør for Sahara til ekvator.
Kjøttmeis Parus major er daglig i området og årsgjennomsnittet er 10 ind. per dag. Høyeste notering er 35 ind. 7/10 og 8/10, og 30 ind. 19/10. Ett par, unger ut av kassen 19/5. Kjøttmeisen er hovedsakelig en standfugl og bare 2 % av ringmerkede ind. er gjenfunnet i utlandet. Likevel oppstår det enkelte høster en viss trekkuro, større flokkansamlinger og tendenser til omfattende streifing. Så var ikke tilfelle i år.
Blåmeis P. caeruleus er daglig i området, bortsett fra 31/5, 2/6 og 13/7, med et årsgjennomsnitt på 14 ind. per dag. Ingen hekking i år. Var mye, mye mer tallrik enn kjøttmeisen i høst. Maks 123 ind. 7/10 og 92 ind. 8/10. Blåmeisen er overveiende en standfugl, men enkelte deler av bestanden har årlig et høsttrekk av varierende styrke.
Svartmeis P. ater er oppført med 23 observasjonsdager, sammenhengende fra 25/9 til 2/11, men også andre, mer spredte datoer; 4/1, 8/9, 19/11 og 2/12. I snitt ble det sett fem fugler per dag og maks 17 ind. 8/10 og 16 ind. 1/10. Svartmeisa er stort sett en standfugl, men opptrer tidvis invasjonsartet og som streiffugl utenom hekketiden. Årets forekomst avviker ikke nevneverdig fra normalen.
Løvmeis Poecile palustris står oppført med to funn av enkeltindivider, 3/3 og 13/9. Løvmeisen er en meget sjelden gjest i området, er sett i 1994, 2003, 2007 og 2009, men aldri før med to observasjoner på et år. Løvmeisa er en våre mest typiske standfugler, men streifer pittelitt utenom hekketiden, særlig ungfugler.
Granmeis P. montanus ble bare sett ved én anledning og da enkeltvis, 19/10. Granmeisen er tradisjonelt sett årlig i området, hovedsakelig høst og vinter, men synes å avtatt noe i observasjonshyppighet og antall. Dette har en inntrykk av på fastlandet også der det motsatte kan sies om løvmeisen. Granmeisen er også en typisk standfugl, men streifer i større grad enn løvmeisa rundt etter hekkesesongen.
Spettmeis Sitta europaea. Seks funn av enkeltindivider: 3/3, 22/3, 12/4, 30/8, 6/9 og 30/11. Flere av disse funnene, kanskje alle, stammer fra et par som hekker i Asalvika på bysida.
Skjære Pica p. er daglig i området, med et årsgjennomsnitt på 10 fugler per dag og maks 42 ind. 26/9. Ett par hekket i år. Skjærene trekker ikke, men sprer seg en del etter hekkesesongen, spesielt årsungene. Det går mange år mellom hver gang ei skjære blir sett på Utsira ettersom de er temmelig dårlige flygere. Likevel finnes det skjærer på Røvær, og det har flere ganger blitt sett fugler som i stor høyde flyr fra Vibrandsøy utover Røværsfjorden.
Nøtteskrike Garrulus glandarius ble notert 30/9 med ett ind. Fra før er den registrert i 1993, 2005 og 2007. Er for det meste standfugl, men oppviser varierende grad av trekkuro mot sørvest enkelte år.
Kaie Corvus monedula ble sett 75 dager jevnt spredt over alle årets måneder, hvilket er rekordartet regelmessig forekomst. I snitt ble det registrert tre fugler per dag og maks 34 ind. 15/1, 26 ind. 15/10, 24 ind. 19/11, 12 ind. 1/11 og 10 ind. 29/5. Ellers ikke tosifrede antall. Kaiene streifer rundt flokkevis vinterstid, men en del av populasjonen forlater også landet i oktober-november. Disse tilbringer da vinteren på De britiske øyer eller i Frankrike. Det har blitt spekulert i om fugler fra Finland og østover inn mot fjellområdene i Sentral-Asia i varierende grad når oss.
Kornkråke C. frugilegus. Årsbeholdningen består av enkeltindivider observert 30/3, 12/4, 16/10 og 12/11. Årlig er det 1-4 funn av denne kråka som er stand- og trekkfugl. En del kornkråker overvintrer i den sørlige delen av Sverige og Danmark, (men norske fugler er også funnet på Island, England og Shetland).
Kråke C. cornix er daglig og det ble i snitt sett 51 ind. per dag. Høyeste notering er 253 ind. 14/1. Ett par hekket også i år på den lille holmen med trær i Nordre Løvågen. Ei kråke hang regelmessig opp/ned på en streng i september (denne absurde atferden har også blitt sett tidligere år). i Sør-Norge er et viktig overvintringsområde for kråker fra det nordlige Sverige og det nordlige Finland. Mange fugler fra Sør-Norge trekker og overvintrer langs kysten, og noen trekker over til De britiske øyer eller ned på kontinentet.
Ravn C. corax ble registrert 76 dager i alle måneder, men mest hyppig i januar og september og oktober. I snitt ble det sett tre fugler per dag og maks 12 ind. 14/1, 21/1 og 30/9. Ingen enorme flokker østfra i år heller (ja, hva var egentlig det og hvor kom de fra?). Ravnen pleier ofte sitte oppe i bakkene på Åkerøy og gaule sammen med sauene (som er ute året rundt). Det var en trolsk stemning da tolv ravner satt sammen i januar. Ravnen er en utpreget standfugl, men ungfuglene kan streife langt. Enkelte år tvinges likevel de voksne til å foreta lengre forflytninger på jakt etter føde.
Stær Sturnus vulgaris ble sett daglig, bortsett fra noen få dager i november og et par dager i desember. I snitt ble det registrert 79 ind. per dag. Høyeste noteringer er 547 ind. 10/9 og 541 ind. 5/8. Ser nesten ut som fossekaller med nebbet fullt av ull (reirmateriale). To eller tre par hekket i år, første unger sett 5/5. De aller fleste fuglene som overvintrer her er fra Sverige og Finland, mens våre fugler har reist til Storbritannia, Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia.
Gråspurv Passer domesticus er nesten daglig på Vibrandsøy, men er fraværende enkelte dager midtvinters. Dette har nok en sammenheng med at de fastboende der ikke helt har fått med seg hva et fuglebrett er? Det er usikkert om det ble noe hekking i år, men Vibrandsøy har en viktig funksjon som matfat for gråspurvene på Risøy, Hasseløy og sentrum om sommeren og høsten. Spurvene plukker også ull fra sauene og flyr til sine respektive hekkeplasser med hver sine store ulldott. Alltid et forunderlig skue! Årsunger fra naboøyene og byen samles også på Vibrandsøy, ofte på Flataskjær. Det ble året igjennom i snitt sett 17 ind. per dag. Høyeste noteringer er 123 ind. 13/7 og 104 ind. 26/6 & 29/7. Gråspurven er vår mest typiske standfugl og foretar ingen lengre vandringer.
Pilfink P. montanus ble loggført 98 dager og var tilstede mange dager i hver eneste måned. I snitt ble det sett fire fugler per dag, og maks 18 ind. 26/9, 14 ind. 1/10 og 11 ind. 8/10. Pilfinken er for det meste standfugl, men enkelte ganger forkommer det større bevegelser om høsten, spesielt blant ungfuglene. En pilfink merket i Mandal i oktober ble i november kontrollert i Danmark og små flokker med pilfinker har i oktober blitt sett trekkende ut over havet fra Ryvarden fyr i Hordaland.
Bokfink Fringilla coelebs ble sett daglig året igjennom og i snitt ble det registrert 21 fugler per dag. Om vinteren (des. - feb.) varierte det dog mellom 1-4 fugler. Ett eller to par hekket på Vibrandsøy i år. Høyeste noteringer, om våren: 46 ind. 30/3 & 12/4, og om høsten: 169 ind. 8/10, 106 ind. 29/9 og 92 ind. 6/9. Noen få bokfinker i kysttraktene av Sør-Norge, mens de aller fleste trekker til De britiske øyer, Irland, Belgia, Nederland, Frankrike, Spania og Portugal.
Bjørkefink F. montifringilla ble loggført 53 dager, fire i januar, tre i mars, to i april og resten fra 31/8 og ut året. I snitt ble det sett 67 ind. per dag. Høyeste noteringer er 1167 ind. 29/9, 520 ind. 8/10, 180 ind. 15/10 og 151 ind. 6/9. Bjørkefinken hekker nærmest i Haraldsvang naturpark, men er mest kjent som en fjellfugl. De fleste bestandene overvintrer sør for hekkeområdet og et varierende antall overvintrer langs kysten av Sør-Norge. De fleste drar dog ut av landet i september - oktober mot Storbritannia og kontinentet, spesielt Frankrike. Det er gjerne fugler fra Østersjø-området, inkludert Russland, som overvintrer hos oss.
Tornirisk Carduelis cannabina ble sett 72 dager fra 25/3 til og daglig til 13/10, med de siste funnene 16/10 og 12/11. Ett eller to par hekket i år. I snitt ble det sett 11 ind. per dag. Høyeste antall er 37 ind. 4/9, 35 ind. 2/9 og 34 ind. 2/10 & 31/8. Arten er meget sjelden i Norge vinterstid (men har ved én anledning blitt sett midtvinters på Vibrandsøy) og trekker til Sørvest-Europa.
Bergirisk C. flavirostris ble loggført 49 dager fra 30/3 til 30/11. Det er uvisst om det ble hekking i kolonien på Gardsøy i år, men fuglene var i alle fall tilstede der i hekketiden. I snitt ble det sett fem fugler per dag. Høyeste antall er 23 ind. 8/10, 17 ind. 9/10, 12 ind. 25/9 og 11 ind. 31/8 & 15/10. Norge har et spesielt ansvar for denne arten da store deler av bestanden i Europa hekker her, men den har trolig gått kraftig tilbake de senere år. Det blir også registrert lite bergirisk i trekktidene her i landet i forhold til tidligere (men dette kan tenkes å ha noe med at enkelte observatører ikke klarer å skille lydene til iriskene). De fleste fuglene tilbringer vinteren på De britiske øyer og fra Østersjøområdet og videre langs kysten fra Nord-Tyskland til Nord-Frankrike.
Gråsisik C. fammea ble observert 52 dager, tre i januar, to i mars, to i april og resten fra 30/8 og ut året. Høyeste noteringer var 670+ ind. 15/10, 370+ ind. 12/11, 260+ ind. 18/11, 230 ind. 13/10 og 160+ ind. 6/9 & 1/12. Arten opptrer i varierende intensitet i Sør-Norge og på Vibrandsøy. Dette året var utvilsomt et godt år. Gråsisikens invasjonsaktige og nomadiske atferd utenom hekketiden, tar den gjerne langt ut av landet og fuglene kan havne både i Spania som langt inn i asiatisk del av Russland (Novosibirsk). En gråsisik merket i Troms i september 1998 ble fem år senere funnet 6000 km unna i Kina, mens en annen gråsisik merket i Kina i oktober 2001 ble gjenfanget i Moss i Østfold i februar 2003. Imponerende reiser for bittesmå fugler på noen få gram.
Mulig underart C. f. rostrata sett 19/10 (stor, mørk og kraftig streket).
Polarsisik C. hornemanni ble for første gang registrert på lokaliteten 1/12 da ett ind. oppholdt seg sammen med 160+ gråsisik. Observasjonsforholdene var utmerkede og blant annet den ustrekede "sukkerbiten" på overgumpen ble iakttatt velsignet godt. Fuglen var tydelig lysere enn sin nære slektning, men det utelukkes likevel ikke at det kan ha vært flere individer til stede. Sisikflokken lå nemlig ikke på latsiden for å si det slik. Polarsisiken hekker hos oss bare i Finmark og Troms, men drar enkelte år sørover med gråsisikflokkene.
Brunsisik C. cabaret ble sett 48 dager fra 30/3 til 15/10, og det foreligger ingen vinterfunn i år (men en del ubestemte grå/brunsisiker kan selvsagt dreier seg om denne arten). Høyeste registrerte antall er 22 ind. 1/7, 18 ind. 8/9, 16 ind. 12/4 og 11 ind. 13/10. I snitt ble det sett seks fugler per dag. Det er fra tid til annen mistanke om hekking på Vibrandsøy, og så i år også med syngende fugler i trærne. Brunsisiken overvintrer i liten grad i Norge og trekker til kontinentet, spesielt Nederland og Belgia. Sannsynligvis trekker mange til De britiske øyer, men dette finnes det ikke belegg for.
Grønnsisik C. spinus ble registrert 104 dager i år. Noen dager ble den riktignok ikke sett, men fordelingen er ganske jevn over hele året, selv om det antallsmessig er en betydelig overvekt på høsten. Noen år eller perioder av året er grønnsisiken helt eller nesten helt fraværende. De beste dagene i år var: 255 ind. 29/9, 238 ind. 30/9 og 180 ind. 8/10. I snitt ble det sett 28 ind. per dag. Grønnsisiken er både en stand- og en streiffugl, men storparten av "våre" fugler forlater landet i september-oktober i et gjennomsnittelig år. Trekket går hovedsakelig til Vest-, Mellom- og Sørvest-Europa. Noen fugler fortsetter helt til Middelhavsområdet, blant annet til Spania og Marokko. Andre individer drar østover til Russland.
Stillits C. c. er loggført 60 dager i år. Det beste året noensinne. I snitt ble det registrert fem ind. per dag. Høyeste antall er 17 ind. 5/1 & 16/10 og 14 ind. 3/1, 26/2 og 23/10. Anmerkningsverdig er en syngende stillits 31/5. Arten tilbringer vinteren i kyststrøkene, men enkelte trekker til De britiske øyer. Her spiller nok snødekket inn i valg av trekkstrategi.
Grønnfink Cloris c. er daglig på Vibrandsøy og ble registrert med 23 ind. pr. dag og maks 123 ind. 29/9 og 96 ind. 30/9 & 9/10. Det hekker ett par i år. Grønnfinken er delvis trekkfugl og overvintrer i Sverige, Danmark, Nederland, Belgia, Frankrike, og mange flyr direkte over Nordsjøen til Storbritannia. En del svenske og finske grønnfinker overvintrer sammen med norske i Sør-Norge.
Dompap Pyrrhula p. ble sett 12 dager i år, fordelt på januar (1), mars (2), august (1), september (1), oktober (5) og november (2). Maks ni ind. 15/10, sju ind. 4/11 og fem ind. 12/11, ellers ett eller to ind. Forekomsten i år er noe over normalen. Dompapen er en stand og streiffugl. Noen trekker dog ut av landet i oktober, og det finnes gjenfunn fra Sverige, Danmark og Tyskland. Høyst sannsynlig når noen dompaper også De britiske øyer. Enkelte år høres det østlige dompaper med atypisk lyd i Norge.
Konglebit Pinicola enucleator er registrert med to hunnfargete individer 9/11. Andre funn for området, det første ble gjort 5/11-2005 da en hannfugl ble sett. Konglebiten holder til i de øvre og indre delene av Østlandet opp til Finnmark. Enkelte år skjer det massevandringer sørvestover i ultimo oktober og november.
Kjernebiter Coccothraustes c. står oppført med én observasjon av ett ind. som fløy fra Varøyskogen og østover Hasseløy mot byparken på fastlandssida. Dette er det andre funnet for området, det første ble gjort 6/10-2007. Kjernebiteren har sin hovedutbredelse fra Sørlandet til Østlandet, men er i ekspansjon i Norge. Mange overvintrer, mens en del trekker til Mellom- og S-Europa.
Grankorsnebb Loxia curvirostra ble registrert 32 dager, fordelt på januar (18), februar (2), mars (2), juni (1), juli (2), august (1), september (1), oktober (4) og november (1). I snitt ble det sett 14 ind. pr. dag og maks 56 ind. 5/1 og 51 ind. 2/2. Grankorsnebben er en invasjonsfugl og opptrer enkelte år i store antall på Vibrandsøy, andre år er den helt fraværende. Etter invasjoner kan de hekke nærmest hvor som helst, men tradisjonelt sett er den mye mer fåtallig som hekkefugl på Vestlandet enn furukorsnebb (motsatt på Østlandet).
Furukorsnebb L. pytyopsittacus ble registrert fire ganger i år; Ett ind. 16/1, 11 ind. 26/1, ett ind. 9/9 & 15/10 og seks ind. 12/11. Er nesten årlig på Vibrandsøy. Furukorsnebben er hovedsakelig en standfugl, men foretar invasjonsartede bevegelser enkelte år. Nærmeste hekkested er Sveio. E
Båndkorsnebb L. leucoptera er notert 2/2 med ett ind. Fra før er den sett én gang i 2002, 2005 og 2009, dessuten en rekke ganger under invasjonen høsten 2008. Båndkorsnebben hører hjemme i Russland hvor den hekker i taigaen øst til Stillehavet og videre inn i Nord-Amerika (riktignok som en annen underart da), men etter store invasjoner forekommer hekkefunn i både Finland, Sverige og Norge.
Rosenfink Carpodacus erythrinus ble observert 13/9. Denne ungfuglen er det første funnet av arten på Vibrandsøy. På Haugalandet er den sjelden, men årviss på Utsira og Røvær. Det foreligger også et hekkefunn fra Tornesvatnet i Haugesund. Rosenfinken er en relativt ny art i Vest-Europa som har utvidet hekkeområdet sitt kraftig de siste tiårene. Overvintrer i India.
Sivspurv Emberiza schoeniclus ble registrert 40 dager, hovedsakelig fra 19/8 til 23/10, men også med vårfunn 30/3, 30/4 og så seint som 19/5. I tillegg foreligger det ett vinterfunn; 4/1. I snitt ble det sett fire ind. per dag. Høyeste noteringer er hele 19 ind. 10/9, 16 ind. 8/10 og 12 ind. 6/9. Sivspurven hekker nærmest i Gunnarshaugvatnet og Bøvatnet på Karmøy, samt Røyrvatnet og Tornesvatnet i Haugesund. De fleste sivspurvene fra Norge følger vestkysten av Europa til vinterkvarterene som i hovedsak ligger i Frankrike og Spania (men noen tilbringer også vinteren i Storbritannia). Den er ganske sjelden i Norge vinterstid, men har en rekke år blitt påvist overvintrende på Vibrandsøy. Det er helt ukjent hvor disse fuglene kommer fra (men sivspurven hekker helt nord til Nordkapp og øst gjennom Sibir til Kamtsjatka ved den russiske stillehavskysten).
Gulspurv E. citrinella ble sett 26 dager hovedsakelig på høsten og vinteren og ikke mellom 20/4 frem til 30/8. Dette blir sjelden registrert tosifrede antall observasjonsdager på Vibrandsøy. I snitt ble det registrert to fugler per dag, og maks fem ind. 30/9 & 9/10. De fleste gulspurver overvintrer i Norge, men noen trekker til Storbritannia, Sverige, Danmark og Nederland.
Snøspurv Plectrophenax nivalis. Ett ind. 2/3, to ind. 25/3, sju ind. 8/10, to ind. 9/10, ett ind. 13/10 & 15/10, fem ind. 21/10 & 22/10, tre ind. 23/10, to ind. 30/10 og ett ind. 3/11. Er årlig i området, spesielt februar/mars og oktober/november. Snøspurven hekker i den norske fjellheimen og på Svalbard. Den norske fastlandsbestanden overvintrer langs norskekysten og i landene rundt Nordsjøen, mens de som hekker på Svalbard og Grønland trekker gjennom det nordlige Norge og overvintrer nord for Kaspihavet. Islandske snøspurver overvintrer i Skottland (og Norge?). Snøspurver fra den nordøstlige delen av Asia er påtruffet i Norge under vårtrekket.
Lappspurv Calcarius lapponicus er oppført med hele fire funn: Ett ind. 5/9, ett ind. 29/9, to ind. 30/9 og ett ind. 8/10. Lappspurven hører fjellet til og overvintrer for det meste i Sør-Russland og i mindre grad i Vest-Europa.
Rapporten er basert på loggen, protokoller og hekkedatabasen fra Vibrandsøy Ornitologiske Stasjon og refererer også til tidligere rapporter og meddelelser. Andre og gjerne mer generelle opplysninger om trekk, overvintring, hekking og lignende er enten basert på egne observasjoner eller er hentet fra følgende referanseverker:
Bakken, V., Runde, O. & Tjørve, E. 2003. Norsk Ringmerkingsatlas. Vol. 1. Stavanger Museum, Stavanger. 431 s.
Bakken, V., Runde, O. & Tjørve, E. 2006. Norsk Ringmerkingsatlas. Vol. 2. Stavanger Museum, Stavanger. 446 s.
Gjershaug, J. O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.)
1994: Norsk Fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552 s.
Fuglelivet på Haugalandet. Norsk Ornitologisk Forening, Haugaland lokallag, i samarbeid med Tysvær pedagogiske senter. 61 s.
Kvinnesland, A. 1999. Karmøys fugler: Aktuell oversikt over deres hekkestatus, bestandsutvikling, sårbarhet og trekkforhold. Miljøkontoret, Karmøy kommune. 56 s.
Kålås, J. A., Viken, Å., Henriksen, S. & Skjeserb, S. (red.). 2010. Norsk Rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge. 480 s.
Olsen, K. M. 2004. Gulls of Europe, Asia and North America. Christopher Helm, London. 608 s.
Svorkmo-Lundberg, T., Bakken, V. Helberg, M., Mork, K., Røer, J.E. & Sæbø, S. (red.) 2006. Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496 s.
Ellers anbefales Europas beste feltguide på det aller varmeste: Svennsson, L., Mullarney, K. & Zettersröm, D. 2010. Gyldendals store fugleguide - Europas og middelhavsområdets fugler i felt. Norsk utgave ved Ree, V. (red.), Sandvik, J. & Syvertsen, P. O. Gyldendal Fakta, Oslo. 446 s.
KONTAKT
Observatør Jens Kristiansen
Hasselgaten 15
5523 HAUGESUND
975 23 559/5272 3645
Fyr løs spørsmål om det er noe du lurer på eller føler er uklart. Skrivefeil og feilaktig tegnsetting er dessverre nærmest umulig å unngå og det er prisverdig å gjøre en oppmerksom på dette. Jeg tar også veldig gjerne imot gode råd og innspill for å gjøre rapportene bedre og lettere leselige. Tilleggsopplysninger og observasjoner er av høyeste interesse!
Forhåpentligvis har denne avifaunistiske publikasjonen inspirert deg til å vie mer oppmerksomhet til fuglene på Vibrandsøy i 2011.
All naturrelatert litteratur fåes kjøpt hos: www.naturogfritid.no
SvarSlett